Middagsstund

– Merci, papa! Kan få gå fra bordet?

Mor og far utveksler megetsigende blikk over spisebordet. Treåringen vår har som vanlig kastet i seg måltidet med en glupsk løves tålmodighet. Mamma tar ordet.

– Jeg synes du skal sitte litt til sammen med oss, jeg. Mamma og pappa synes det er koselig å sitte sammen med deg, og så er det viktig å la maten synke så du ikke får vondt i magen, vet du.

– Bæ, bæ lille lam?
– Øh… Hva?
– Bæ, bæ lille lam?

Mors øyne ser ut som to spørsmålstegn. Hun sender dem begge til meg med håp om at jeg skjønner dette bedre enn henne.

– Sitt litt til, er du snill, er det eneste jeg har å komme med.

De sitrende beina til dattera vår har alt funnet veien ned til gulvet. Der står hun med blottlagt mage og peker på en svulmende vom, som for å understreke hvor helt og holdent utenkelig det er at hun skal kunne ha utbytte av å sitte lengre til bords.

– Bæ, bæ lille lam, mamma? Syngej bæ, bæ lille lam?

Da først, idet ti små fingre holder om den sprekkeferdige, lille buken, skjønner vi det.

– Maten din synger ikke, jenta mi – men den kan ha godt av å synke.