Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

fredag, september 28, 2007

Bedrøvelsens uutgrunnelige tomhet

Tristessen har ingen substans. Jeg reflekterer over den hule melankolien, over følelsen av bare å ville sørge uten helt å vite hva jeg egentlig frykter eller hvorfor øynene mine er fuktige.

Det vil si, jeg kan utmerket vel peke på et dødsfall, et samlivsbrudd, et begynnende utslett eller en død katt og si: Der er tristessen. Den utløsende årsaken. Der ligger den.

Men når jeg vel er i bedrøvelsen, når sorgen har klemt seg rundt meg og de eksplosive høstfargene mister sin betydning, da ser jeg ingen substans. Hvorfor gråter jeg?

Tankene flykter fra hverandre og fra seg selv. Gode minner streifer hukommelsen, dårlige minner, lette minner, tunge minner, vektløshet og det stille, stille indre. Hulter til bulter. Hulker til hikster.

Du snakker om det ufattbare og tegner en strek mellom det vi vet og det vi ikke kan begripe. På den ene siden det forståelige, på den andre det uforståelige. Men jeg vil bare prate om det misforståelige, og misforståelsenes allestedsnærvær.

Det drypper fra øynene mine, bedrøvelsen synes utømmelig. Jeg undres over hvor sorginnholdet er, og undringen gjør at jeg gråter litt til.

Og litt til.