Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

mandag, desember 18, 2006

Aldrilandesnø

En kaffekopp sto etterlatt på innsiden av vinduskarmen. Vinterdagstankene hadde flapsene ute.

Ute lavet det store, tørre snøkorn som vimset til alle kanter rundt meg; mens stadig ny snø kom til fra oven, ville ingen av de foregående fnuggene lande. Forsiktige vinder løftet snøkrystallene til venstre og høyre, til kryss og til tvers, til oppover og til bortover, til alle retninger, bare ikke ned. Til slutt var luften så tettfyllt av tørrsnø at den var som en myk, hvit vegg, som stod vi alle midt inne i en solbadet sky på vei opp i interkontinental passasjerflyhøyde over jorda. Dette var snøvær på sitt vakreste, og når jeg stod med øynene lukket og føttene godt plantet på bakken i midten av denne snøveggen, drømte jeg at jeg med hard utpust kunne blåse meg en synstunnel i alt det hvite og bruke hendene for å veive tørrsnøen fra side til side og ta meg fremover mens jeg hele tiden hadde en meters sikt i det blendende kaoset.

Men idet jeg åpnet øynene og pustet og pustet og gestikulerte som et druknende småbarn, skjedde det ingenting. Snøen ble ikke måkt til side av mine veivende armer, den bare virvlet, og gammelt fylte nytt før nytt igjen var tilbake, og jeg vedble å stå forsvarsløst tilbake i en vegg av det myke, hvite skaperverket, innhyllet i mitt eget sisyfosarbeids virvellabyrint og naturens ubønnhørlige dryss.

Sånn var denne dagen, fylt av myriader av krystalliserte vinterdagstanker som lavet ned fra en ubestemmelige oven og ble kastet til kryss og til oppover og til bort, men aldri ned, og all min pust og all min kraft kunne ikke gi meg en betraktningstunnel gjennom denne nådeløse veggen av blendende partikulærkaos.