Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

torsdag, september 21, 2006

Maktdemonstrasjon

– Jammen så hør, da! Og tenk litt!

Jeg hadde hørt. Jeg hadde lyttet. Like fullt var det hun som anklaget meg, ikke omvendt. Meningsløsheten var slående, og mens jeg tilsynelatende lot hennes begeistring for fragmenter av intellektualisme sige over meg og hensette meg i eksistensielle tanker, grublet jeg i virkeligheten på hvorvidt hun projiserte sin manglende lytteevne på meg.

Jeg kikket på lårene hennes, og lurte på om hun snart ville bevege seg.

Krig er kunnskapløshetens maktdemonstrasjon, gjentok hun. Ansiktet hennes så ut som et begeistret utropstegn av den typen som ville etterfulgt et sladderpresseoppslag om den aller siste kjoleskandalen. Puppene hennes dannet to prikker under utropstegnet, to markante høyder i toppens sobre, sorte terreng.

Jeg hadde nikket og medgitt at formuleringen var besnærende. Ikke helt på høyde med sir Peter Ustinovs fyndord om krig og terror, men like fullt i samme sjanger. Terrorisme er den fattiges krig, krig er den rikes terrorisme, hadde jeg sagt, og hun hadde latt seg trollbinde. Nå forventet hun en kvittering på magien, hun ville jeg skulle fremstå som fjetret, kanskje var det til og med meningen jeg skulle sikle.

– Du får ikke tak i poenget, sa jeg. – Løsrevne betraktninger nedfelt i munnhell, fyndord, gylne sitater eller hva du enn vil kalle det, broker av noe større er det i hvert fall, disse betraktningene har ingen verdi dersom de ikke plasseres i en kontekst. Og ikke fatter jeg hvorfor evnen til å gjengi drypp av andres uttalelser skal egne seg som en lystens magnetiske nordpol som begjæret ditt langer ut etter, hva slags seksualitet besitter du egentlig, den manifesterer seg som et rabiat misfoster -

Jeg blandet naturligvis kortene - det var mitt handikap, dette. Jeg tenkte raskere enn jeg kunne snakke, hvilket ofte fikk den skjebnesvangre følgen at munnen startet på en tankerekke før den forutgående var avsluttet, hvorpå den pågående utlegningen skled umerkelig inn i den påfølgende, du skjønner, og det tilbakevendende resultatet var at oversikten den lyttende mottakeren fortløpende tegnet opp for sitt indre raste sammen som en imploderende skyskraper som svikter under sin egen vekt. Det var kort og godt svært vanskelig å holde tritt med mine verbale krumspring, hvilket jeg nettopp var i ferd med å demonstrere.

– Moderne kvinner verdsetter smarte menn, avbrøt hun meg.

Det var strengt tatt ikke nødvendige å belære meg om kvinnens forhold til mannen, enn si kvinnens lystmarkører. Kåthetens fortroppssoldater var mine venner, jeg betraktet dem som dørvakter som strålte opp, tok meg i hånden og geleidet meg forbi den lange køen, før de med brysk mine snudde seg mot den håpløse gjengen av undermålere som kuldehutrende og pliktskyldigst tjente som utendørs gratisreklame for etablissementet som om en liten halvtime ville avkreve dem store summer for tam øl, alt mens jeg for lengst hadde funnet meg til rette i VIP-rommet og verdensvant rullet en bedre konjakk i min hule hånd. Hule hånd, ja. Ikke lær meg noe om kvinner, takk.

– Moderne kvinner burde verdsette seg selv langt høyere, repliserte jeg. – Å begjære en mann som klemmer ut av seg tomprat som ikke engang er hans eget, er som å danse på irsk maner når man ikke mestrer det. Har du sett riverdansere som sparker vekk beina under seg selv?

Hun smilte.

– Å ettertrakte kunnskapen for kunnskapens skyld – kanskje ispedd en eller annen avsindig og ubegrunnet tro på at kloke menn vil ta vare på deg og gi deg sterke barn – er som å ville elske med en bok. Britannicas samlede burde være velegnet; du finner ikke den mann som kan overgå verkets leksikografiske spennvidde. Og la meg endelig være utvetydig på nettopp dette: Selv en lommeparlør i friksjon mellom beina dine vil gi deg større nytelse enn en tilfeldig forbipasserende som klemmer ut av seg høyttravende luftgloser. Artikulasjon og veltalenhet er ikke ensbetydende med lepjende tungetryllerier og orale underlivsgleder.

Det korrekte skjørtet hennes hadde ikke rikket seg en centimeter under samtalens forløp. Hun satt på kvinners vis med beina i kryss (og ikke i kors; en mann kan til nød sies å sitte med beina i kors, selv om betegnelsen firetall synes mer treffende når høyre beins ankel hviler på venstre kne).

Men hun satt altså på kvinnens vis, med det ene beinet kryssende det andre, og jeg kastet med innøvd usynlighet millimeterpresise blitsblikk inn i det innerste tangeringspunktet hvor lår møtte lår, like foran trusa hennes som var skjult for omverden, men ikke for mitt indre.

For dette var min andre svakhet: Damebein i bevegelse. Før eller siden ville hun bli sliten og bytte stilling; slik er naturens lover.

– Du er klok, smilte hun.

Det var noe kokett ved dette smilet som ikke harmonerte med blygselen i blikket som nå tvang seg bort fra meg og ned i gulvet.

Hendene hennes var på vei ned i fanget.