Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

torsdag, august 10, 2006

Slik ble jeg en samler

– Jeg har endret meg totalt. Komplett og fullstendig.

Når du sitter på en oslobenk og myser mot sola, og en fremmed setter seg ganske tett inntil deg og på ett kort utpust lirer av seg setningen over, står du stilt overfor en rekke muligheter. Dersom hjernen din ikke er udelt bedøvet av solvarmen, kan du for eksempel svare slik:

– Neppe.

Han snudde seg og gransket meg fra en avstand som ville vært naturlig i elskovssammenheng, med et ansiktsuttrykk som ville vært naturlig i den fortumlingen som møter deg i en postoperativ oppvåkningssituasjon hvor narkosen slipper taket etter en beinamputasjon.

– Hva mener du?

Når du sitter på en oslobenk og myser mot en høy, tynn fremmed som parerer deg på denne måten, tar du til å undre deg over hvorfor du skylder ham et svar. Var det ikke omvendt?

– Jeg mener bare at det neppe er mulig å endre seg totalt. Det er eksempelvis ikke urimelig å anta at morsmålet ditt er norsk, og siden du nå snakker flytende norsk til meg, tilsier den enkleste logikk at din innledende påstand er misvisende.

Hvis han kom nærmere nå, ville nesehårene hans snart kile meg i ansiktet. I stedet rugget han seg en halvmeter tilbake på benken.

– Det er det at de ikke tror meg, sukket han.

Denne langbente skikkelsen, hvis ytre inviterte til tåpelige mot-normalt-gjengivelser av den sorten en mann av hans fremtoning sikkert hadde hørt dusinvis av opp gjennom livet (jeg forestilte meg et stramt, fremtvunget smil i mang en nattlig drosjekø), denne skikkelsen orket tilsynelatende ikke å forholde seg til mine presise betraktninger rundt hans svært overdrevne påstand om magiske endringer i lynne og fremferd. I stedet var han tilbake til sitt innledende meddelelsesbehov, og nå kom det visst en slags forklaring.

– Ingen av mine tror meg. Ikke venner, ikke familie, ikke engang den lurvete løpegutten Sebastian fra min gamle arbeidsplass. Og hva er da forvandlingen verdt, når de som påkalte den ikke ser den for bare gamle minner?

Slik var det, altså. Han trengte et ubesudlet sinn som var mottakelig for de angivelig dramatiske personlighetsendringer han hadde gjennomgått. Eller kanskje var det rette ordet personlighetsforstyrrelser, hva visste jeg, han hadde tross alt satt seg uortodokst tett inntil meg, en fremmed, og startet konversasjonen uten hensyn til etikettens krav om innledende høflighetsfraser.

– Jeg har alltid vært glad i tall. Det startet med donaldbladene mine, de jeg fikk som barn. Så snart jeg hadde lest Ny-Donald, det var alltid på en tirsdag, arkiverte jeg bladet i en perm som sørget for at bladet ville tåle tidens tann og vann, eller egentlig mener jeg andre væsker, kaffe og te og melk og syltetøy og den slags, ting som ikke bare forringer, men forderver et blad, gjør det biologisk, muggbefengt og voksende som skal det til å slå røtter i hendene dine.

Nå snakket han slik en samlebåndsarbeider hos Freia sorterer konfektsjokolade, uten mulighet til å stoppe et lite sekund for å klø seg på nesen, rette på skrotum eller kikke opp i taklampa for å utløse et nys. Talen strømmet ut av ham, det ville være feil å beskrive det som frenetisk eller omtale det som tungetale, men det var noe automatisert over det, noe mekanisk, noe som gikk for fort for munnen.

– Da jeg en dag bladde meg gjennom en slik perm og ble oppmerksom på tilfredsstillelsen som lå i det å observere et nitall, var fascinasjonen et faktum. Et nitall er det beste som finnes, selvsagt ikke i seg selv, men som slutten på noe gammelt og velholdt, og jeg kom aldri lenger enn til forsidene i denne permen fra 1979, jeg leste alle forsidene i 1979-årgangen av Donald Duck & Co. og skjønte i samme stund at dette bare var begynnelsen, at enda mer eksklusive tall lå og ventet, skummet han, og jeg gjorde tegn til at han måtte trekke pusten og tørke seg i munnvikene.

Så skjedde noe som selv i denne merkverdige situasjonen måtte anses som aparte. Først oppfattet han hintet mitt, feide to fingre gjennom munnvikene og tørket disse på magen, hvorpå jeg utnyttet den medfølgende pausen til å smette inn et spørsmål.

– Hva mener du med at nitall er det beste som finnes dersom det står som uttrykk for noe gammelt og velholdt? Eller er det i det hele tatt det du mener?

Nå fisket han opp en lapp fra innerlomma på blazeren sin og rakte den til meg. På denne lappen stod det:

Jeg har ingen kommentar til dette utover det som ikke kan leses mellom linjene i et svar som kun inneholder én linje.

Det var bare så vidt dette håndskrevne paradokset fikk plass på det som tidligere hadde vært toppen av en konvolutt. Jeg ga lappen tilbake til ham mens han smilte svært fornøyd. Han bøyde seg atter helt inntil meg, denne gangen for at jeg skulle høre ham bedre. Nå tok han til å hviske, selv om jeg tydelig hadde signalisert at jeg ikke var komfortabel med en intimitet som tilsa at øremuslingen min ble fuktet av utåndingen hans.

– Det handler om årstall, ikke nitall. Åttetall og nitall er nesten jevnbyrdige, gitt at de dukker opp i samme kontekst. Årstallet 1898 er i enhver sammenheng – ikke bare i forbindelse med samlinger – langt mer spennende enn årstallet 1901. Hvor surt er det ikke å ha en Château Lafite-Rothschild 1901 i vinsamlingen når du vet det finnes 1898-årganger? Eller hva med en veteranbil fra 1900 som også ble produsert i 1899? Skjønner du? Når vi tangerer et nytt århundre, omgir vi oss med artikler som er eksklusive bare fordi kalenderen har nådd sitt matematiske klimaks og ganske snart skal finne lettelse, frisk luft og nye krefter i to jomfruelige nuller. Folk liker disse grensetallene, og det var dette jeg innså der jeg satt med donaldsamlingen i fanget. Derfor ble jeg en samler, ikke av Donald, men av tall. Det ble bibler fra 1797 og 1798, en armagnac fra 1898, en fiolin fra 1799 og beinrester fra 1789, fra katakombene i Denfert-Rochereau i Paris. Bein fra 1789, tenk det, det var en revolusjon! Synd bare at den ikke fant sted i 1798.

Visst. Han hadde gjennomført sin private enmannsrevolusjon og vinket farvel til alt som var relatert til runde årstall, før han med stor hengivenhet hadde dyrket dette fenomenet han omtalte som en universell, medfødt trang som hele menneskeheten delte: Trangen til å forherlige det nært forestående, ikke som i horoskoper eller tivolihuldras sigøynerspådommer, men det nært forestående i retrospektiv anskuelse. Akkumulert, tilbakeskuende framsynthet, slik dette hopet seg opp og manifesterte seg i en gjenstand datert på tampen av et århundre, en håndgripeliggjøring av det temporære, det var det han elsket. Det var som en beverdemning, forklarte han, hvor hver dag var en kvist som ble lagt til byggverket, og hvor hver enkelt av disse kvistene var et stikk i demningens hjerte, en ekstra bør, en ytterligere garanti for at byggverket en dag ville drepe seg selv, for vannet kunne til slutt ikke stoppes, det var garantert at demningen ville briste, at den kun vokste seg større enn sin egen kapasitet, ikke vannets, at kalenderen ville tippe null, men først skulle kvist på kvist legges til, helt til bristepunktet som het midnatt 1. januar.

Det var ikke før på tampen av 1990-tallet at familie og venner hadde begynt å bekymre seg over mannen og det de vurderte som hans eksotiske hang til ulike antikviteter med en besifret fellesnevner. I 1997 hadde han plutselig sluttet å tråle loppemarkedene, dødsboannonsene og antikvariatene, og umiddelbart hengitt seg til samtidsgjenstander. Absolutt alt som var ufravikelig tidsstemplet hadde fattet hans interesse, så som biler, IKEA-kataloger, vannkokere med produksjonsfeil og daterbar tilbakekallelse, vinflasker, frimerker fra hele kloden og gamlehjemmenes overskuddslager av ikke avhentede, personlige eiendeler etter døde beboere. Det var ved funnet av et slikt gebiss, ledsaget av en pålimt dødsannonse fra Aftenposten, en innretning han benyttet til å støtte opp en bunke ark med 1998-frimerker fra Marokko og Algerie i bokhylla bak pulten, at sjefen hadde ment at "dråpen var nådd".

– Ha-ha, slik sa han det, den dåren: Dråpen er nådd. For en idiot.

Han betrodde meg at det var slik han mistet jobben, det hele mens løpegutten Sebastian, visstnok litt av en masekopp, hadde stått like ved døråpningen og bivånet opptrinnet. Det hadde vært en smakløs seanse, og det hadde ikke hjulpet at han tilbød sjefen å jobbe hardere for mindre lønn enn det han alt hadde.

– De trodde ikke jeg kunne endre meg, men det kan et menneske alltid. Det er ikke slik at vi behøver å tro på nødvendigheten av endringen, det holder at vi ser at endringen gagner oss, eller at den vil glede andre, så endrer vi oss. Er du ikke enig?

Han så på meg som om svaret mitt alt var gitt.

– Jeg innrømmer at det satt hardt i meg, at samlertrangen var genuint gjennomtrengende. Men dette var altså i 1999, og det var uansett bare måneder igjen å utnytte. Ved inngangen til det nye millenniet sverget jeg til hele familien min på at samlingen var over.

Jeg strammet en muskel øverst ved nesebenet og sendte ham et granskende blikk. Over? Slutt? Etter å ha hørt om de største stolthetene i nittitallssamlingen hans, var det vanskelig å tro at han uten videre kunne orientere seg mot nye interesser. Jeg forstod hvorfor hans nærmeste ville ha vanskelig for å akseptere dette på stående fot, for jeg var ikke helt ukjent med samlemanier selv.

– Hva erstattet du det med? ville jeg vite.

Stemmeleiet hans var hele tiden uendret, slik at han vedble å holde seg i nærheten av øret mitt. Jeg hadde kjent flere drypp fra øreflippen under samtalens forløp, men jeg lot det passere, et visst ubehag til tross.

Han nølte noen sekunder før svaret kom.

– Hår. Jeg spiser hår. Helst de tykke, så som øyevippene. Øyevipper er best, etterfulgt av kjønnshår, helst de som sitter mellom rumpeballene. Jeg drar dem ut en etter en med fingrene mine, kiler meg selv på leppa med dem og plasserer dernest hårroten mellom fortennene og biter den av. Så dytter jeg håret lengre og lengre inn og kutter hårstrået opp i bittesmå deler, bit for bit, akkurat slik gresshoppen biter opp gresstrå, og svelger dem ned. Øyebryn og øyevipper er mangelvare, og nå smilte han – de er visst litt for lett tilgjengelige.

Dette var for mye. Jeg reiste meg, stilte meg demonstrativt opp og tok ham i nærmere øyesyn. For første gang siden han satte seg ned fikk jeg sett ham ordentlig, og nå så jeg straks at han ikke hadde øyevipper på det venstre øyet. Det så mildt sagt merkelig ut.

– Her, sa jeg, og presenterte underarmen min for munnen hans. – Ta en bit, din perverse jævel.

Han så undrende på den hårete armen min, dernest på meg.

– Kjære vene, jeg spiser da ikke andres hår, sa han med et forulempet, nærmest forpint ansiktsuttrykk.

– Hva heter du? spurte jeg, og det med en autoritær strenghet som varslet snarlig anmeldelse av sjikanøs oppførsel på offentlig sted. – Leif, er det det, hæ? Heter du Leif? Mot normalt? Hva er etternavnet ditt? Spytt ut!

Men jeg hadde nok sittet for lenge med øynene glippende mot sola, for midt på sommeren er jo denne så sterk at selv et mysende blikk kan ta midlertidig skade av lysstyrken. Dette hadde jeg ikke tenkt på der jeg satt og koste meg til denne slubberten kom og perverterte meg med ideene sine, og nå rant det altså av øyet mitt, og jeg så nesten ingenting. Jeg gnei meg i ansiktet med knyttede never, rengjorde blikk og sinn, og idet synet sakte vendte tilbake var Leif borte, helt uten videre borte, fordunstet.

– Øh... Ser du dårlig? Det er meg, Sebastian. Går det bra med deg? Hva er det med øyet ditt?

Han sto foran meg med en konvolutt i hånden. Jeg grep etter den, den var påført mitt navn.

– Den lå i min hylle, unnskyldte han seg.

– Jeg har ingen kommentar til dette utover det som ikke kan leses mellom linjene i et svar som kun inneholder én linje, svarte jeg.