Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

onsdag, juni 14, 2006

Tømmertangentene

Jeg er ikke mye til skogsmann. Derfor kan jeg ikke fortelle deg stort om moldjordens beskaffenhet, om mosens forhold til himmelretningene eller om sjeldsynte dyrs fremtoning i ulikt vær og lys. Men jeg begynner å tro på mer enn meg selv, og det er nytt, og kanskje kan selv en uer vake i stille skogsvann, selv om den slags jo er umulig. Men jeg tror, altså. Og jeg vet hva jeg så, den kontursvake dagen i det tette skoglandskapet.

Jeg satt på ei tjukk tue i skauen ved et lite tjern og grublet over alle grå tings naturgitte mykhet, da et tandert spindelvevslys så vidt brøt gjennom skyene og startet et sjenert lysspill mellom de tynne bjørkekvistene over meg. På sin ferd ned mot meg, nyanserte lyset alt det gråmyke med vage grønntoner. Og nå skulle denne blyge naturen, uvitende om min tilstedeværelse, straks briljere med sin magi.

Ikke før hadde spindelvevslyset brutt seg gjennom grått og grønt, før det traff en vegg av fukt som omkranset skogbunnen i alle retninger. Det var et forsiktig yr i luften, så omhyggelig finkrystallisert at man nesten mistok det for å være tåke. Samtidig leviterte en råskodde nesten urørlig i knehøyde over tjernet foran meg, og i leken mellom disse tapte, vektløse kusinene oppstod snart den deiligste fargelatter mine øyne noensinne har beskuet.

Spindelvevslyset danset kokett med sine motstykker de ørsmå dråpene, og ved vannkanten strøk råskodden sine slektninger lengselsfullt over kinnene. I dette merkverdige samspillet utspilte plutselig fargene sin eteriske skaperkraft, og jeg måtte holde meg for munnen da tallrike, små yrbuer tok til å spektralflimre mellom gresstuster, mose, lyng og falne småkvister. Der hvor de tynneste lysstrålene traff det usynligste regn, der hvor de fikk boltre seg uhindret mellom småkvist og hoppe lekent på skogstjernets trollske grå, der eksploderte fargeskalaen i en hemningsløs kaskade av polykromatisk overflod, og jeg fikk se farger jeg ikke visste fantes.

Det var borte like fort som det hadde dukket opp. Kanskje hadde kusinene til slutt likevel sanset meg der jeg satt måpende og målløs; sikkert er det i hvert fall at de i selvsamme stund rasket med seg trolldomskraften sin og blandet seg med skogens tallrike skyggefornemmelser, før de pakket selv skyggene under seg og alt grønt igjen ble grått. Råskodden trakk seg vekk fra vannkanten, og yret ble innesluttet og forknytt.

Men jeg visste hva jeg nettopp hadde sett, øynene mine bedro meg ikke, og synet hadde vært så overveldende at jeg måtte legge meg ned og trekke pusten mens jeg oppsummerte og bekreftet for meg selv hva jeg nettopp hadde vært vitne til. Slik sovnet jeg, fascinasjonsmumlende som var jeg en forvirret overlevende etter en sjokkerende ulykke.

Hvor lenge sover et overveldet menneske? En naturens mann ville kanskje stukket fingeren inn i ei maurtue, lest av beboernes aktivitetsnivå og umiddelbart fastslått klokkeslettet. Men jeg er ikke mye til skogsmann, og verken vindretning eller stjerner kunne tjent meg da jeg døgnvill satte meg opp og gnei meg i øynene. Rundt meg var det mørkt som bare skogsmørkt kan være, og stillheten ble kun brutt av en rytmisk, gjentakende skvulpelyd. Alle andre toner var formodentlig svelget av den svulmende mosen.

Da blir jeg var et overraskende syn: Midt utpå tjernet står en naken jente. Selv om avstanden mellom oss gjør det vanskelig å fastslå alderen hennes, tenker jeg hun vanskelig kan være stort mer enn 11-12 år gammel. Jeg tror umiddelbart at hun går på vannet, noe hun selvsagt ikke gjør, men jeg har ikke riktig ennå fått med meg alle sansene fra den andre siden av meg selv, fra søvnen, og det tar derfor litt tid før jeg skjønner hva som foregår.

Hun er svært blek, og på grunn av dette - og fordi det ikke henger tunge grangrener over henne slik det gjør overalt rundt meg – kan jeg se henne, selv om det ellers er bekmørkt rundt oss. Huden hennes nærmest lyser i mørket, og det er noe sykelig og gjennomsiktig ved henne som spontant uroer meg. Det mørke håret rekker henne til like over skulderbladene, og det synes klebrig, det klistrer seg til kraniet og samler seg i en seig tjafs bak i nakken - kanskje er det bare vått. Jeg vet ikke hvorfor, men hun minner meg om et obskurt bilde jeg fant en gang jeg var liten, et bilde av en forskremt dame som forsøkte å presse brystene så flate som mulig ved å bandasjere overkroppen. Jeg likte ikke dette bildet den gangen jeg fant det, like lite som jeg liker bildet som utfolder seg foran meg nå.

Jeg reiser meg og går bort til vannkanten. Idet jeg sperrer opp øynene for å se bedre, får jeg en smule hjelp av måneskinnet som baner seg vei og presser et kaldt lys ned på vannet. Jeg smatter på en uhyggefornemmelse, men smaken blir fort borte i krydderet av sympati og undring jeg kjenner for denne forhekselsen av en jentunge.

Jeg stopper idet jeg har vann til anklene. Jeg stirrer. Det er som om den vevre skapningen utpå tjernet hopper paradis: Den skvulpende lyden jeg hadde hørt kommer fra denne bevegelsen, fra hoppingen hennes, frem, frem, frem og tilbake. Hun synes å gjenta et mønster hvor alle kroppsbevegelser er blåkopier av de foregående, og hvor alle forflytninger følger strenge lover som ikke må fravikes. Hopp, hopp, hopp, så snur hun seg. Og tilbake, tilbake, tilbake – alltid hoppende.

Så forbløffes jeg. Selv om stokkene duver så dypt i vannet at de knapt er synlige, forstår jeg at det er slik hun holder seg over vannet: Hun hopper fra tømmerstokk til tømmerstokk. Vekten hennes gjør at stokkene begynner å synke i det øyeblikk hun lander på dem, og det er dette som tvinger henne til stadig å hoppe videre fra stokk til stokk, før hun og stokkene synker til bunns. Idet den spinkle kroppen tar sats og hopper fra den første, tjukke stokken, flyter denne opp igjen, lettet over å slippe den ekstra byrden kjøttet og skjelettet hennes utgjør. De må være gjennomtrukket av vann, slik de reagerer på hoppene hennes. Det hele gjentar seg fra stokk til stokk og hopp til hopp.

Hvor lenge kan en forbløffet mann stå og stirre i natten? Jeg vet ikke. Men jeg vet jeg må avbryte dette forløpet, at jeg er den eneste som kan gripe inn i dette absurde scenarioet og vri tingene i retning av en forståelig tilstand.

Jeg roper:

– Lille pike! Stakkars lille pike! Kom hit, la meg hjelpe deg!

Mitt forsøk på å tilføre scenen dynamikk avstedkommer ikke den minste endring. Som en opptrekkbar dukke forbannet til evig gjentakelse, vedblir hun å hoppe på tømmerstokkene, stadig repeterende, stadig like statisk i sitt fastlåste mønster. Da lyder svaret:

– Hvordan skal jeg kunne komme til deg? Jeg må spille på tjernets svarte tangenter, dets pianoforte er min straff. Adlyder man ikke dommen, så fornekter man livet. Og livet er det eneste jeg har igjen.

Det tar til å risle i vannskorpen, som drønner en uhørlig bass på bunnen av tjernet. For hvert hopp jenta foretar, hører jeg nå en dyp tone, som klemmer noen ned tangentene lengst til venstre på et piano. Tonene er svært lange, og de ledsages hver gang av denne prikkingen i vannflaten, som ligger hele tjernet på en snorkende kjempes brystkasse. Først nå ser jeg at tømmerstokkene ikke er tømmerstokker, men svære, svarte tangenter. Den knoklete jenta hopper i realiteten på et digert dødsklaviatur, og instrumentet truer med å drepe henne om hun avslutter spillet.

– Hvordan kan dette være din dom? Hva straffes du for? vil jeg vite.

– Jeg nøt friheten, men fornektet ansvaret, svarer hun.

Nå stopper hun. Hun snur seg med ansiktet mot meg, og jeg ser for første gang de svarte ringene rundt øynene hennes. Hun er vasstrukken, og huden henger i lodne bobler over den tynne kroppen, som var den et hvitt sjal noen hadde kastet tilfeldig over henne.

Idet hun synker ned i det mørke vannet, smiler hun til meg. En tung tone fyller vannet og forplanter seg som en bassvibrasjon i skogsbunnen rundt oss. Hun ser på meg, og med halsen under vann og haken i ferd med å forsvinne, roper hun skingrende:

– Friheten, ikke ansvaret!