Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

onsdag, mars 01, 2006

Gråt. Som på film.

– Hvordan gråt de før i tiden, tror du?

Hun satt på gulvet med beina i kors og kikket ned på de hvite hendene sine. De fiklet med hverandre i fanget hennes.

– Jeg mener… Jeg mener før kameraene, før Hollywood. Før filmene fortalte oss hvordan vi skal gråte.

– Gråter du som de gjør på film? Er det en egen gråt?

Han så ikke på henne da han stilte motspørsmålet.

Hun rettet seg i nakken og kikket et lite sekund opp på ham der han satt på stolen og stappet tobakk i pipa. Så snudde hun seg forsiktig vekk, og med ansiktet i halvprofil kikket hun igjen ned i fanget.

Det var ikke tilgjort, slett ikke, men snarere vakkert. De burde vært under en gammel eik, det burde vært tåke der, og en grønn eng som omkranset dem begge. Da ville man kanskje kalt posituren hennes teatralsk, som tatt ut av et engelsk klassedrama, men ikke her, ikke blant disse kunstlede kulissene, ikke i denne minimalistiske nakenheten.

Han tente en fyrstikk, flammens korte fres minnet ham med utspekulert eleganse om fraværet av samtale. Han førte den brennende trepinnen halvveis til pipa, men stoppet bevegelsen idet han ble var sorgen hennes. Et tynt snufs snirklet seg vei gjennom de mørke korketrekkerne hennes, det var bare så vidt lyden bar helt til ørene hans.

Han var fjetret. Hadde hun sett på ham ville han fremstått som en fastfrosset idiot, en filmatisk machomann som, nylig hjemkommen fra sverdsvingende blodsutgytelser eller kruttstenkede hvitøyeoppgjør i ødemarken, var villfaren i dette uventede møtet med den myke gråt, denne kvinnens herved vagt antydede frustrasjon, herved presentert, herved utfordret. Men hun løftet ikke på hodet, og han hadde derfor sin heroiske handlekraft i statisk behold.

– Kan jeg få knulle deg? spurte han, og viftet fyrstikken kald i en smal strek av luft.