Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

fredag, januar 20, 2006

Revne

Om sommeren, når folk gikk i t-skjorter, kunne det hende jeg klinket til dem i brystbeinet. Du vil ikke tro hvor vondt det gjør, ikke før du opplever det, men jeg garanterer deg at du går rett ned for telling. Eller hvis jeg traff på en kjekkas, og han bikket akkurat nok på skallen til at jeg så jeg kunne svinge armen i en halvbue rundt kraniet hans og lande knokene mine bak øret på ham, da var han ferdig. Der har vi nemlig et bein det synger finito av. Game over.

Du har sikkert skåret deg en gang, eller skrubbet deg skikkelig opp, eller fått deg en på trynet sånn at blodspruten sto ut av nesa di. Altså har du blødd, og sittet og sett denne vitale kroppsvæsken forlate deg. Enten som dråper som med smakfull kolorittforståelse sprinkler grunnen, eller i verste fall som en illevarslende bekk, alt mens fargen forlater ansiktet ditt og ingen vet hvor den gjør av seg.

Men har du sett en blodåre henge ut av kroppen? En av dine egne blodårer, og den er slett ikke så blå som på legetegningene, men brunrød, nesten svart, og den dingler og svinser som en litt ilter hageslange noen har kastet over ei grein som henger akkurat så høyt at du ikke får tak i den når du hopper av full kraft.

Skal du gripe den? Ta tak i den og liksom snurpe den sammen? Går det an å knyte ei slik åre, eller er det dumt å prøve? Best å bare knipe den mellom fingrene kanskje, men den er sleip, faen så sleip, og du tenker på den gangen du fisket og drømte om ørret, men så dro du opp ei snørrklyse av en fisk, en lake, og blodåra di er sleip som en lake.

– Hvor blir det av blodet når man kniper igjen en åre sånn som denne?

Jeg spør, selv om jeg skjønner han ikke kan høre meg. Vi sitter begge på den keramikkfargede bakken, omringet av skarpe steiner som en gang må ha veltet ned fra fjellveggene rundt oss. Det har vært jævelig kaldt i flere dager, men akkurat nå vet jeg ikke helt hva det er, så jeg finner opp noe, bare for å ha et ord å sette på det, og det jeg finner opp er høypolarisk. Varmt, kaldt, hva vet jeg, jeg forstår knapt hvor kroppsvarmen min slutter og det utvendige begynner.

– Synes du det er ufyselig? Hæ? Fyselig, er det. Akkurat passe fyselig, din forbannede idiot. Og nok med det.

Han ser ikke ut til å forstå hva jeg sier.

Jeg hadde stått på skrå, med den venstre skulderen vendt mot ham. Tyngdepunktet mitt var lavt, jeg lente vekten på det høyre beinet, bakbeinet. Det er sånn jeg står når jeg veit det snart smeller; jeg presenterer meg som et smalt, balansert mål det skal bli vondt å få has på. Og idet motstanderen nærmer seg, så smeller jeg til i en voldsom eksplosjon av en hoftebevegelse, et rykk som forplanter seg gjennom kroppen i én, ren strek av energi, helt til kraften munner ut i knyttneven min som alltid treffer mye hardere enn han hadde trodd.

Jeg lurer på hva som skjer når man kniper igjen en dinglende blodåre. Vanligvis ferdes blodet lekent gjennom kroppen, aldri på vei noe sted, men alltid på farten. Det er en runddans, hode, skulder, kne og tå, kne og tå, men nå er sirkelen brutt og hageslangen er så ilter at nabobikkja snart glemmer seg og begynner å gneldre etter den. Kan blodet snu og dra tilbake igjen gjennom den samme åra? Eller er det forbeholdt arterier? Er det enveiskjøring i blodbanene, faen, hva vet jeg, kanskje poser det seg opp en sånn jævla tegneserieabnormitet, en sinnssyk greie jeg må ta tak i med begge henda for å greie å holde styr på den, og så er ikke engang det nok, for til slutt er trykket for stort og hele skiten eksploderer i en blodsprutende kanonfontene av sønderrevne årer og blod og den andre, merkelige kroppsvæsken, den litt blanke som kommer ut av hullet rundt der blodåren min stikker ut, æsj. Da kan jeg forestille meg jeg er ganske ferdig.

Han sitter der og er døv og blind. Stum tror jeg ikke han er, men det kan være han tror det selv, for han kan jo ikke høre sine egne lyder. Da spiller det mindre rolle at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med blodåra mi.

Stillhet.

Rundt meg har verden blitt påtakelig rund, han må ha truffet øyet mitt. Jeg tenker. Jeg forstår det er en synsforstyrrelse, eller kanskje en illusjon, det er som om jeg iakttar det nakne landskapet rundt oss gjennom en vidvinkellinse. Han traff øyet mitt, den jævel'n.

Du kan svimeslå folk med en fulltreffer i nyrene. Jeg har blitt slått i nyrene selv, og det gjorde vondt i flere uker etterpå. Den klassiske utslåingen er likevel den som finner sted når du får klokketreff på hakespissen. Det bråker som ville helvete, smellet fyller kraniet ditt, men lyden er borte i samme tidsglimt, og straks treffer du bakken.

Har du egentlig hørt lyden av en bilulykke når du befinner deg i midten av krasjet? Jeg kan tenke meg det er som å sitte med en fløyte under nesa sånn omtrent i sentrum av et filharmoniorkester: En symfoni av vridd metall, dansende glassbiter, knakende plast, dumpt benbrudd, gummi som rives, væsker som skvulper, hår som slites, noe som brenner, den skingrende fløyta di, taushet. Den absolutte stillheten som etterfølger sekundet etter en bilulykke, eller et kanonsmell, dette lille oppholdet av tid som egentlig ikke fortjener å bli navngitt etter de normerte tidsbegrepene våre, dette glimtet av forundret fred før pipingen i ørene dine overdøver alle sanser, for det er det neste som inntreffer: En voldsom piping; et godstog som bremser opp i øregangene dine.

Det er ille, og jeg unner deg det ikke. Men jeg vet verre lyder. Hud som revner, kjøtt som revner, og den absolutte stillheten som etterfølger en personlighet som revner. En selvtillit i full oppløsning, dette lille sekundet av fredfylt stillhet før alle sjelens demoner kjeppjager hørselen din over et minefelt hvor du er forbannet nødt til å tråkke på hver eneste mine. Det er fort unnagjort på klokka, men en undergangskrønike i sakte film i hodet ditt.

– Fittetryne.

Han enser ikke at jeg æreskjeller ham. Han har hørt sitt siste ord, sitt siste kjærlige åndedrag, sin siste fuglesang. Det er til pass for ham, det jævla kukkhuet.

Jeg savner ørretfisket i skauen. Idet jeg legger meg nedpå, er det akkurat dette jeg tenker på. Varme dager ved stille vann, inni skauen hvor ingen lake lurer på bunnen, der hvor keramikkmarken er erstattet med nåleteppet, skogens lune seng, barnålenes myke mottak av slitne kropper. Sliten, ja.

Forbannede, sleipe fiskefaen.