Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

mandag, desember 19, 2005

Lys i skumringen

Det påstås fra populært hold at man har lyktes å finne landets beste blogg. Det har man ikke.

Den objektive sannhet er at landets beste blogg ikke finnes, ergo kan man heller ikke kåre den. Det man derimot kan gjøre, er å stille opp noen blogger ved siden av hverandre og kåre en vinner blant disse. Når subjektivitet og utvalgsbegrensninger inngår i formelen, er vi nærmere en korrekt beskrivelse av kåringen som har funnet sted: Noen har pekt på en blogg og sagt at det er den de liker best. På en skala.

Det blir som å diskutere fotballag - du vet; Manchester United er bedre enn Arsenal, neida, joda, er bedre enn Vålerenga er bedre enn Lyn som er sterkere enn pappa'n din. Det nivået skal jeg ikke på, selv om også jeg har klare oppfatninger om hvilke blogger som er de beste - på en skala.

Det jeg derimot skal gjøre, er å peke ut noen lysglimt i denne verdenen av skumrende åndsfravær. Her er utdrag fra fem innlegg jeg beit meg merke i i 2005, fordi innholdet, språket eller poesien traff meg der den slags skal treffe. I kronologisk rekkefølge:

Onsdag 25. mai, "Amerikabåtene" (asjur.blogspot.com):
Eller de gangene hvor vinden var nær som et kjærtegn og brystene dine var solmodne frukter og jeg slikket sugde befølte til du skalv og jeg sa til deg at dette er en reise. Dette er en båt som skal krysse havet og vinden kan være så nær den bare vil fordi båten er stor og ingen bølger er store nok har nok kraft til å vike båten fra sin kurs og jeg lar tungen min gli over magen din og vinden tar tak i håret ditt og jeg hvisker til navlen din at den perfekte stormen ikke finnes. Vi er løyet til og dette er en reise.

Lørdag 8. oktober, "Snøfall" (sjelsord.com):
Men nå sto vi helt rolige, med snøslør i håret og krystaller som smeltet til vann jeg hadde lyst til å stryke bort fra nesen din, og jeg kunne ikke gå, kunne ikke si at jeg frøs, for det var nå vi — helt uventet — hadde kommet til det punktet jeg alltid hadde lengtet etter. Det var nå vi hadde kommet frem til det jeg mente var viktig. Så jeg frøs og holdt kjeft mens du hadde hendene i lommene og så på meg mens du forklarte noe jeg aldri fikk med meg, fordi jeg så på snøfnuggene som laget flortynn drømmetåke mellom ansiktene våre. Jeg skulle naturligvis lyttet, men jeg tenkte da, som nå, at det slett ikke var forklaringen som var viktig, men at du bød meg den.

Tirsdag 11. oktober, "Kredkrigen" (drastisk.blogsome.com):
Dagen etter hadde Stine skaffet seg et akvarium fullt av japanske krigsveteraner som hadde bodd i en hule siden nittenførtitre og ikke ante at krigen var over før hun bestilte dem og de ble fløyet til Oslo i et spesialbygget fly. Hver gang hun klappet i hendene fremførte de høydepunkter fra Cliff Richards omfattende backkatalog mens de mimet tekstene og flettet kurver med føttene simultant.

Fredag 28. oktober, uten tittel (oppvekst.blogspot.com):
Da det ble leggetid to timer senere satt han på fanget mitt og spiste yoghurt da han snudde seg mot meg og smilte med hodet på skakke, la pekefingeren på nesetippen min og sa mamma!

Når han sier mamma til meg pleier jeg vanligvis å svare - nei Sondre, PAPPA! men denne gangen gjorde jeg ikke det fordi jeg forstod at han egentlig mente å si pappa, du er så god at du nesten er som en mamma, og det var jeg egentlig ganske fornøyd med, for det er, tross alt, lite som er så godt som mammaer.


Søndag 4. desember, "D er for dengang" (sjelsord.com):
Det er en viktig natt, vi vet det bare ikke ennå. Her, oppe mot taket, ligger jeg og blir avhengig. Jeg vet det bare ikke ennå. Jeg skal leve dobbelt så lenge før jeg forstår noe av det. Og i køya under oss forsvinner to porsjoner uskyld, de er stille, de sier ingenting, bjørkeveden kjemper for livet og taper, og lyden av denne varme døden drukner ut forsøk på tung pust. Jeg ligger helt stille og blir holdt rundt. Utenfor er det bare skog og mørke. Her er det bare oss.

Hvor ulike de enn er, disse innleggene, så har de en viktig ting til felles: Alle representerer de noe av det viktigste. Punktum.

Takk går til forfatterne.