Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

mandag, desember 19, 2005

Juste toi et moi

Jeg kikker ned på henne, hun ligger på sofaen med en stor vannblemme på overleppa. Rundt neseborene er huden tørr og sprukken, munnvikene flammer i rødt. Hun har 40 i feber, den tapre dattera mi, og litt oppkast på pysjamasermet (jeg skal straks tørke det bort). Nå sover hun på et vis, søtt vil pappa si, midt i snørr, febersvette og gloheite tårer; jeg henter en klut -

for når hun smiler, skjønner du,
da stopper regndråpene i løse luften
og danner stigetrinn stjerner kan klatre i -
for når hun ler, ser du,
vil de begeistret ned til henne,
for i undring å omkranse denne latteren,
dette spede, lille, spillet
denne vintertynne bekken av lyd
som treffer ørene dine som snøfnugg
som kyss
som løftet om en god jord.

Bli frisk nå, jenta mi, så tar vi oss en tur på det knakende snøteppet, du og jeg.