Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

onsdag, november 16, 2005

Persona non grata

Mon quartier brûle. Nabolaget mitt brenner. Jeg er født i Aubervilliers, Seine-Saint-Denis utenfor Paris. Her startet jeg livet. I dag ville jeg ikke parkert bilen min her.

Paris' nordlige og østlige forsteder

Dersom du tar lokaltoget (RER) fra Paris’ hovedflyplass Charles de Gaulle til sentrum av den franske hovedstaden, passerer du underveis Aubervilliers. Det er den siste stasjonen før du kommer til Stade de France, dette gigantiske fotballstadionet som ble bygget til fotball-VM i 1998. Et stadion som skulle løfte nabolaget, men som dessverre de færreste av de fastboende naboene har råd til å besøke.

Hva er det som skjer i Frankrike? For tiden får jeg dette spørsmålet hver eneste dag. Her er, i en viss hast, seks punkter som søker mot et svar på dette spørsmålet.

Arbeidsledighetseffekten
Avstanden Aubervilliers – Paris kan sammenlignes med strekningen Stabæk – Oslo. Aubervilliers grenser til Paris (se kart), men den korte togturen fra forstaden inn til hovedstaden går over et demografisk juv. Her er noen illustrerende tall fra 1999:



Tallene for de øvrige, nordøstlige forstedene til Paris (inklusive Clichy-sous-Bois, forstaden hvor urolighetene startet), er omtrent de samme som for Aubervilliers (kilde: linternaute.com).

Lediggang er roten til alt ondt. Arbeidsledigheten i de nordøstlige forstedene er det dobbelte av den i Paris, mens gjennomsnittsinntekten er under halvparten av hva man finner i hovedstaden. Disse talleksemplene gjør kanskje ikke annet enn å befeste det inntrykket som er skapt gjennom massemedienes dekning av opptøyene, men jeg har like fullt savnet dem i nyhetsbildet.

Segregasjonseffekten
Etnografisk sett bebos de vanskelige forstedene i hovedsak av første-, andre- og tredjegenerasjonsinnvandrere fra Afrika. Politiet har lenge vegret seg for å gå inn i forstedene. Dette kan synes virkelighetsfjernt for nordmenn, men blant franskmenn har det lenge vært alminnelig kjent at lovens håndhevere her kvier seg for å utøve sitt virke (se for eksempel Luc Bessons film "Banlieue 13"). Denne forskjellsbehandlingen har forsterket gettofiseringen.

Eva Joly sa det slik i et intervju med Aftenposten:

- Politiet har nedprioritert å gå til aksjon i de vanskelige strøkene. Det er en dødssynd. Da tar bandene over. Man får strøk uten kontroll, der voldsomhetene har overtatt makten. Og dette blir sterkere jo mindre integrert menneskene er. Det er viktig at samfunnets regler gjelder overalt. Ellers er det begynnelsen på slutten av samfunnet.

Franskmenn har ikke for vane å forhandle seg frem til noe som helst. Protester er i det franske samfunnet det samme som handlinger, ikke ord. Litt flåsete kan vi si at innvandrerungdommen synes å ha sugd til seg noe, tross alt.

Sarkozyeffekten
Innenriksminister Nicolas Sarkozys machofadese er velkjent. Da uroen tok til i Clichy-sous-Bois, valgte han en beinhard konfrontasjonslinje. Sarkozy er kjent for sine kompromissløse uttalelser, og kanskje forsterkes denne siden ved ham nå som han forbereder seg på kampen om presidentembetet. Formodentlig hadde han behov for å vise seg som en sterk og tydelig leder da han uttale det famøse ønsket om å ”spyle forstedene rene for avskum”.

Legg til at Sarkozy selv er andregenerasjonsinnvandrer (faren var ungarsk immigrant), og du sitter igjen med en arrogant uttalelse som lugger i hjernen på selv den reneste latineuropeer.

Ifølge en fersk meningsmåling gjengitt i avisen Libération, støtter for øvrig 68 prosent av franskmennene Sarkozys harde linje.

Oppmerksomhetseffekten
Har du merket deg ansiktsuttrykkene på de unge opprørerne når de intervjues på tv? De er et studium verdt: Små, forsøksvis undertrykte smil passerer over fjesene deres mens blikket treffer bakken. De liker oppmerksomheten de nå blir til del, disse ungdommene, og de kjenner på en helt ny følelse: Følelsen av å bli lagt merke til.

Dette løftes da også frem for å rettferdiggjøre urolighetene og sette dem inn i en rasjonell sammenheng. Samfunnsvitere hevder å vite at uroen bunner i et kollektivt behov for oppmerksomhet, og de unge selv sier dette er den eneste måten de blir hørt på. Men hva er det egentlig som blir sagt? Nå har de oppmerksomheten vår, vi lytter. Men hva sier de?

De har ingen talsmann, her finnes ingen rebelsk leder som stiger frem fra massene. Denne mangelen på en autoritativ frontfigur som målbærer opprørernes sak, er påfallende. Kanskje er ikke de ensartede tenn-på-og-stikk-aksjonene uttrykk for en kollektiv bevissthet likevel?

Dominoeffekten
For de kjeder seg, disse ungdommene. På dagen spiller de dataspill, på kvelden er de ute og henger. Midt i denne monotone kjedsomheten braker det så løs utenfor vinduene deres, nabogutta brenner biler og vandaliserer skoler. Og de blir ikke tatt. De blir ikke tatt!

En ny lek er født. Suggesjonen, spenningen og protestleken er selvforsterkende inntil et tilstrekkelig antall pøbler sitter bak lås og slå. Flammene lever sitt eget liv, uavhengig av behovet for den utdanningen forstadsungdommen ikke ønsker og det yrket de ikke vil utøve.

Persona non grata
Hva tenker så afrikanerne om situasjonen? Hva med for eksempel algerierne som sitter i fedrelandet og iakttar sine forhenværende landsmenn? Mine arabiske kilder engasjerer seg veldig i spørsmålet, og svarene deres får meg til å tenke på de kasteløse.

En hotelleier i Algerie uttrykker det slik:

- Disse innvandrerne, eller utvandrerne som vi vil kalle dem, er ufordragelige. Det finnes ikke verre gjester å ha på hotellet. De er respektløse, egoistiske og bråkete. En ting skal jeg fortelle deg med all den tydelighet jeg kan mobilisere: Vi vil ikke ha dem!

Det er verdt å merke seg at han nå er tilbake i Algerie etter selv å ha levd som innvandrer i et rikt, europeisk land i mange år.