Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

mandag, oktober 10, 2005

Duften av kvinne

Jeg ser henne på tjue meters avstand. Hun kikker ned i bakken, men jeg får likevel en tydelig følelse av at hun er vakker. Håret hennes omfavner henne i lyse bølger hvis flagrende intensitet tiltar i tilstedeværelse idet hun setter opp farten og kommer mot meg.

Jeg tenker det er om å gjøre å holde pusten. Slike damer lukter alltid godt; her er det om å gjøre å puste ut, tømme lungene helt, og vente med å trekke inn luft igjen til passeringsvinden hennes stryker meg over ansiktet.

Hun er høy, blond og velstelt. Klærne er ungdommelige og ordentlige, selv om stilen er litt rufsete og gateaktig. Det lange håret dufter ganske sikkert av grønne epler, og nettopp dette er det første jeg plukker fra forventningsmenyen: Tydelig preg av epler.

Femininiteten hennes hadde dessuten kledd en anelse liljekonvall, ikke mye, for all del, da blir det kvalmende – men et lite snev bare, som en nyanse det egentlig er vanskelig å gjenkjenne og sette navn på. Forventningen utvides: Snev av liljekonvall.

Hun er utpreget nordisk. Nei, vent litt – hun er utpreget norsk. Hadde jeg sett henne på den samme avstanden, sånn omtrent tjue meter, i Barcelona, ville jeg straks visst at hun var norsk. Altså må en utpreget norsk lukt inn i duftbildet hennes. Sunn, frisk, norsk – jeg legger til en krysningsodør av furukongle og barnål av usikkert opphav, med sistnevnte som dominerende aroma i denne bestanddelen.

Hun er sexy. Jeg har for lengst rettet meg i ryggen og trekt inn magen, blikket mitt er skarpt og selvsikkert rettet mot øyeregionen hennes. Foreløpig kikker hun fremdeles ned i bakken, ikke av utrygghet, men i hastverk, men ser hun opp så ser hun meg, og da vil hun se meg rett i øynene. Jeg leter etter en duftkomponent til oversiktsbildet mitt, noe som rommer innpakket kåthet, et svevende signalstoff som treffsikkert setter seg i neseborene og finner korteste vei til hypofysen. Det er usedvanlig ubehagelig å navngi denne duften, for jeg må innom både mørk og sødmefylt intensitet og ramsalt livsglede, og ender dermed opp med et ord som lydmessig volder meg ubehag. Dog er det ingen vei utenom: Jeg føyer ”fiskesjokolade” til listen min. Og et tørt dryss av knakende vinternatt gjennom sammenfrosne nesehår, om du skjønner hva jeg mener.

Og så det viktigste: Hun oser av omsorg. Denne kvinnen vil klemme meg ned mellom brystene sine og si ”herregud, at du orker, at du makter å holde ut”, hun vil tørke mine krigstårer og hele mine skrik, hun vil savne meg, elske meg, passe på meg, tørke mitt blod, rense mine sår, suge meg frisk og trøste, trøste, trøste. Passeringsvinden hennes må virvle knitrende peislukter og krydrede rødvinsløfter i nesen på meg, hun må bære sin kroppslukts tydelige islett av gjærbakst med stolthet, og ikke være redd for at den duvende bysten dunster heftig av varm melk. Det skal blåse av nysprungen bjørk om henne, av einer og lyng, av svaberg og påskefjell, av vårens solstreif og høstens knivskarpe farger, av nystekte egg og nattlige kyllingvinger, av brevann og tjukk ull, av tindrende tannhvitt og begjærende damp, av råskodde og mørke graners snøtunge grener, av månelys og kåte kyss, av røykfylt mystikk, pepper og ananas, klokkeklang, surklende liv, fruktig lidenskap, pepperkake, levende krabber og sitronvåte fingre, gedigne frukttrærs saftsprengte svulmen, myr, slikk, hud, ta meg, fiskesjokolade -

Jeg får ikke fullført duftindeksen, for i dette nå feier hun forbi meg med et slags blikk limt fast til skoene. Åh, jeg hiver etter vinden hennes, suger inn med oppspilte nesebor og fyller lungene mens det banker i underlivet.

Erter. Bare grønne erter.

1 Kommentarer:

<< Home