Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

onsdag, september 14, 2005

Verdensrøren

Dette har jeg lært: Ikke kom drassende med vaffeloppskrifter når rynkefulle menn fører dype samtaler om verdensaltet.

De satt der og hadde dette felles, forvridde ansiktsuttrykket, som om tankene var hyposentre most sammen av ansiktshudens kontinentaldrift. De snakket om noe de navnga "universalsubstansen", et ord hvis konnotasjoner skulle vise seg å være uheldige for samtalens videre forløp. For det var her jeg så mitt snitt til å smette smidig inn i praten.

- Universalsubstans kan kjøpes på flaske hos Teleshop, og er velegnet – ja, nærmest uunnværlig – for alt fra vaffelrøren til den brune kjøttkakesausen din, utbasunerte jeg.

I et forsøk på å se like tankefull ut som de to professorene ved min side, hadde jeg løftet venstre øyebryn opp til hårfestet og senket det høyre så langt ned at det nærmest løp i flukt med barten min. Dette var de beste rynkene jeg hadde å by på, men de var visst ikke egnet til å overbevise.

Den stille, arrogante overhøvlingen jeg så ble utsatt for, egner seg ikke på trykk. La oss bare fastslå at det kanskje var dette som brakte meg i ubalanse, og at episoden som i dette nå utspiller seg på torget, her jeg i all min nakenhet står og anerkjenner et visst oppmerksomhetsbehov omkring egen person, må ses i sammenheng med den litt flaue episoden med nobelprisvinnerne. Det var riktignok dumt av meg å blande meg borti kloke gjesters store tanker omkring alle tings eksistens, men høytideligheten gikk nok egentlig ikke ordentlig ut av selskapet før jeg noen få minutter senere initierte et håndgemeng som skulle involvere en astrofysiker, en filosof og et halvt dusin servitører.

Jeg er ikke perfekt. Jeg har heller aldri hevdet at jeg er det. Men jeg synes alvorlig talt det er for drøyt å gi meg sparken. Sånn går det ikke an å behandle voksne folk, altså.

Jeg kjenner jeg har litt vondt under armene (den ene bavianen kløp meg så vettløst hardt i armhulene da de kastet meg ut av Grand Hotel), og underleppa er unektelig hoven. Klærne har jeg kastet, og dette er meg. Jeg står på Youngstorget og roper av mine lungers fulle kraft.

- Ser dere meg ikke? Jeg er sorgen i deres midte! Dere bare spaserer, passerer, raserer, men jeg er sorgen! Ser dere meg ikke? Jeg er sorgen! Kom hit, nå med en gang! La en finger fare over mine nakne skavanker. Jeg byr dere!

Er ikke vafler enn del av altet, kanskje? Jeg bare spør, jeg.