Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

fredag, september 23, 2005

Tidstungt

De tallrike, små avgjørelsene du tar én gang. Skillet mellom virkelighet og inkonsekvent bruk av preteritum. Tidstunge glimt av historien din. Bestemninger. Hemninger. Demninger.

Så som:

Jeg begrep det ikke, og dette annonserte jeg. Jeg begrep det simpelthen ikke. Jeg holdt stetten mellom to fingre mens jeg myste skrått inn i glasset. Den røde væsken gikk kast i kast i dansende trommelbevegelser.

Og reaksjonen. Han lo. Ler. Han beretter om stedets særegenheter, om vinfluene som detter ned i tulipanglasset, bader i ønologiske dråper, setter smak.

Reaksjonen:

- Det er ingenting å begripe sier jeg, det er fluene, de pokkers nybarberte fluene! De er glatte i huden og badet i etterbarberingsvann, de stinker som svarte satan. Sentrifugalkraftgeberdene dine endrer ikke det spøtt!

Han ler. Lo.

Damene var borte vekk, formodentlig satt de på kjøkkenet og diskuterte graviditeter og utroskap og dyre ringer som andre hadde fått og ømheten en uvøren elsker etterlater i eggstokkene og slankekuren Dorthe Skappel måtte gjennom før hun ble avbildet naken og de billige ringene de selv fikk sist de feiret fødselsdagsdepresjonen. Den slags.

Og her var vi, på to solblekede, tørre strandstoler fra søttitallet på hver sin side av en rusten vannkran på midten av en støvete, gruslagt plass. Dersom jeg hadde lent meg til høyre (det hadde ikke gått, da ville stolen takket for seg), kunne jeg tatt på salamanderveggen, den gamle, gule steinveggen fra tiden før barndomsminnene til min avdøde oldefar tok til å forme seg i et hode som må antas å ha vært hans. Ut av sprekkene titter de frem, salamanderne; det finnes altså slike myriader av liv i trange rynker mellom steinene i en gammel vegg i sola.

Men det eneste jeg kan tenke på er den høystilkede, ensomme, svarte rosen som står der. Jeg vil tro den svaier borti veggen når det blåser. Drikker den ikke?

Krana er rusten.

Lille, lysluggede Mazeo som kunne vært prototypen på en norsk førstedagselev, men så er han ikke norsk, men skjeggete, og det er lenge siden han var ferdig på skolen. Han har kanskje skrevet noe på denne veggen, i hvert fall er det sikkert at teksten som står der står der, og at den lyder:

Seriøse mennesker kolliderer ikke. De har alltid total kontroll over bilen, og det er svært sannsynlig at de må forbi deg i trafikken.

Seriøse mennesker er jevne. De har alltid kontroll over pulsen sin, og det er svært sannsynlig at de ikke skiller mellom mandag og fredag.

Seriøse mennesker ler ikke høyt. De har alltid total kontroll over ansiktsmuskulaturen, og det er svært sannsynlig at de ikke har behov for å more seg.

Seriøse mennesker banner ikke. De har alltid total kontroll over kjeften, og det er svært sannsynlig at de bruker avanserte insinuasjoner for å få has på deg.

Seriøse mennesker bæsjer ikke. De har alltid total kontroll over lukkemuskelen, og det er svært sannsynlig at de aldri må på do i det hele tatt.

Seriøse mennesker er ikke kåte. De har alltid total kontroll over underlivet, og det er svært sannsynlig at de aldri har behov for seksuell tilfredsstillelse. De løfter i høyden litt på slipset og eksekverer en kjapp direktørrunk i ny og ne.

Seriøse mennesker sluntrer ikke. De har alltid total kontroll over tidsfrister, og det er svært sannsynlig at de tåler substanser du bør holde deg unna.

Seriøse mennesker lever. De har alltid total kontroll på livet.


安全