Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

mandag, september 12, 2005

Bomullsmyra

- Å finne det rette ordet er som å finne den riktige fargen. Og den riktige fargen kan være en tone, sa den gamle.

Jeg tror min munn må ha vært halvåpen og øynene store, for sånn sitter unge mennesker når de hører utrolige ting. Hvorfor hadde jeg aldri hørt om dette stedet før, denne bygda hvor ingen noensinne hadde snakket? Og hvorfor samtalet de ikke?

Den gamle fortsatte:

- For å slippe inn i bygda må du gå forbi stiene og passere g-nøkkelen som vokter over porten. Ser du den, slipper du inn. Ser du den ikke ved din ankomst, må du straks snu og forsvinne like fort som du kom. Da har du intet der å bestille, for du har absolutt ikke med å bringe unoter inn i bygdas harmoni.

- Ser den? Er den der, eller er den ikke der?

Han ble irriterende taus. Jeg innså at jeg ikke hadde sett stort enda, og at den gamle mente jeg skulle se meget denne sommeren. Og dette skulle altså være prøven: Å se en nøkkel i en port.

Jeg hadde hørt om dette folket som verken hadde den høye pannen, de skjeve tennene eller det tynne håret som gikk igjen i bygdene på andre siden av fjellet, disse bygdene hvor ingen behøvde å vokte portene for fremmede.

Men hvorfor hadde ingen fortalt meg at de manglet språk? Jeg prøvde meg med et nytt spørsmål til den stillferdige fortelleren. Det presset på bak brystbenet, for dette begrep jeg meg ikke på. Samvittigheten ville forhåpentlig tvinge ham til å gi meg noe mer å gå etter.

- Hvordan kommuniserer de når de ikke kan snakke?

Det gikk noen sekunder før svaret kom. Jeg følte meg mer og mer som en pjokk.

- Dette er det vanskeligste: Å male vindlette anslag av det dypeste blå, slik at den mørkeste fargen bare antydningsvis legger en tone i himmelen under din pensel.

- Det er da ikke vanskelig å male tynne strøk?

- Et tynt strøk av mørkeblått gir ikke mørkeblått, men en sprinklet, lys blå, svarte den gamle.

- Men hvorfor skal det mørkeste, dype males sløret og lett?

- Fordi himmelens nattemørke sett fra bunnen av en taus skog er som et frelsende teppe av havbunnens ulyselige blå.

Kanskje mente han at det i fargenes fravær fremdeles må finnes kulørte nyanser, akkurat som det må finnes språk i en bygd uten bokstaver.

- De synger, sa han.

- Synger?

Han tok til å berette om bygdefolkets gehør. Hele bygda hadde absolutt gehør, derfor sang de, hele tiden, alltid.

- Absolutt gehør? Man kan da ikke snakke med sanger uten tekst, innvendte jeg.

- Stav språk, sa den gamle.

- S-p-r-å-k, adlød jeg, vel vitende om ødeleggelsen som ligger i et spørsmål som stilles i utide.

- Dette er ditt gehør. Din gave er alfabetet, deres er notearket. De kan bokstavere sine noter slik du kan stave et ord. Slik kan de samtale uten å ytre seg.

Og slik forlot han meg, med bilder i hodet som jeg aldri før hadde hatt, av folk som sang, av farger som falt, av toner som fløy. Samtalen hadde sådd besettende, utopiske tanker i meg, så som den om et svarthvitmaleri, et lakenlerret behandlet etter reglene fra tiden før fargene fikk plass. Hadde jeg vært maleren av dette lerretet skulle himmelen fått et lysedystert anslag av det dypeste mørkeglad, som den eneste fargen i et svarthvitlandskap.

Men jeg er ingen maler, og maleriet mitt blir ikke til andre steder enn på innsiden min, som en sang uten tekst, kanskje, forståelig kun for den som hører den i sitt indre.

Kan jeg ikke male, så kan jeg til gjengjeld synge! Og jeg vil synge sammen med folket med det tjukke håret og de rette tennene, hvis jeg altså bare ser en nøkkel i en port, og det er dit jeg er på vei, båret frem av farger og toner og eventyrlyst. Sju dager har gått siden den gamle fortalte meg om bygda uten språk, og jeg skriver disse sidene til deg med en blyantstump i månelyset som bader myra mi og gjør bomullsdottene magiske i det fargeløse landskapet. Her er jeg for renselsens skyld, for å fjerne unoter fra ørene og for å lene blikket mot noe kjent før jeg skrider inn i en ny verden.

Her, i denne lysningen i skogen jeg har så kjær, når stillheten nye høyder. Her antar den alltid en ny fasong. Jeg er omkranset av den tjukkeste mose, de tørreste, forvridde småfuruer, og i myras ytterkant: Ruvende grantrær som pakker alle lyder innunder seg. I bomullsmyra er lyden fraværende, for dette er kakofoniens øye, lydenes sentrum, støyens absolutte nullpunkt. På dette lerretet blir alle lyder forstyrrende farger. Hvis det skulle surkle i ei tue, for eksempel, vil lyden hamre som fossefall mot trommehinnene.

Sånn som nå nettopp: Jeg lukket øynene og pustet rolig ut. Der inne så jeg maleriet mitt, og når jeg trakk inn den krydrede myrlukta og åpnet øynene igjen, var himmelen mørkeglad med en dyp blåtone som ruvet over alt det grå og månehvite. Huden min leviterte noen få, men avgjørende millimeter over legemet, som en luftputebåt som svever over landskapet.

Et øyeblikk var det som om hele balansen skulle forrykkes, og jeg kjente selve livskraften fryse til. Musklene mistet sin vilje og viljen mistet sin kraft, og kun dette ene som bærer alt, maktet å holde meg oppe. Gjennom den kramme ryggmargssevjen sendte hjertet dumpe drønn som ikke stoppet før de nådde det kulminerende punktet øverst i nakken som fester hodet til kroppen.

Men så var det bare dette underlige, som også er det siste jeg deler med deg, denne lyden som skremte frelsen ut av himmelens mørke. Det var lyden av hundretusener av fjær som ble spent i én synkronisert, buet kraftanstrengelse: Vingeslag. Jeg satt sakralt fastfrosset i månelyset idet rustne skrall fylte hele verden. Ky-ke-li-kraaa, lød det i djupe halser. Over meg seilte sju traner, grasiøse silhuetter med selve urlyden som språk.

Nåvel, her er jeg ved veis ende i min forklaring; mitt ønske er at du forstår hva jeg har skrevet. La oss håpe du ikke hører fra meg igjen, min venn. I så fall har jeg lykkes, i så fall har jeg lagt igjen språket vårt ved en g-nøkkel i en port.