Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

lørdag, august 20, 2005

Avstanden i ansiktene

Det var sånn jeg satt, med knærne tett samlet og godt plantet i tjukk reinlav. Tyngdepunktet lå langt fram på overkroppen mens jeg badet ansiktet i bekken, jeg satt foroverbøyd slik, akkurat slik, mens jeg angret, man kunne trodd jeg var bedende.

Jeg hadde deklamert diktet mitt, og dette angret jeg på. Jeg har bare dette ene diktet som er mitt, det er bare et lite dikt som, vel, det samme kan det være.

Men hvorfor jeg plutselig tok til å tøve med dette diktet der vi satt og soltørket de svette ansiktene våre, vet jeg ikke. Noe så idiotisk, håpløst og tarvelig. Hun sa ikke ett ord, selvsagt, men forsvant idet jeg var ferdig. Jeg turte knapt å se i hennes retning, jeg merket jo underveis hvordan det gikk. Angeren var komplett lenge før diktet var ferdig fremført (eller kanskje bare ferdig). Så reiste hun seg, ble borte bak en stor steinformasjon, og jeg stakk det røde trynet mitt ned i bekken.

Det iskalde brevannet tegnet fremdeles friske farger i fjeset mitt da hun dukket opp igjen. Jeg ristet på hodet, det rant litt vann ut av venstre øre.

- Det er i avstanden mellom ansiktene dine du skal se det. I mellomrommet mellom de ulike livsfasene dine, i de gapende avsatsene og de tynne sprekkene mellom hvert minste glimt av livsanskuelse. Der ligger åpenbaringen som en gang for alle avdekker forskjellen på oss.

Dette sa hun. Makeløst.

- Det er som med denne fjellturen vår. Vi hopper som geiter over bratte stup, men vi krabber også på fire med forundrede øyne. Ser du denne pinnen her?

Nå så hun på meg. Hun holdt en tørr pinne, jeg tror det var en tyrirot.

- Se de fine sprekkene, og tenk på eggen vi gikk over i går. Alle disse avstandene er like viktige. Du har så rett, så rett, sa hun.

Vel, å kalle det en åpenbaring var kanskje i drøyeste laget. Det var ikke til å komme bort fra at det var en besnærende tanke, men åpenbaringer synes jeg er noe som hører Bibelen til. Skjønt det var kanskje noe livsfilosofisk over det? Det kunne umiddelbart fremstå som fornuftsstridig å skulle ta utgangspunkt i seg selv når man søkte å forstå de mest ubegripelige andre, men jeg lot det sige innover meg og kjente snart hvordan dette smakte av verdifull innsikt.

- Du husker hvordan det var å være liten, ikke sant? Eller rettere sagt: Du husker fragmenter av barndommen din. Disse små innblikkene er viktige fordi de setter din egen eksistens i perspektiv.

Hun var så trygg med ordene, og var ikke virkeligheten sånn som hun beskrev den da hun beskrev den, så ble den det idet ordene var valgt.

Jo, sånn var det - jeg var enig. Pappa pleide å klemme meg hardt rundt håndleddet når jeg var liten. Ikke noe ris på rumpa, ikke noe ørefik eller noe som helst annet enn dette ene: Han klemte meg hardt rundt håndleddet helt til jeg sa det gjorde vondt. Da slapp han, og jeg hadde lært.

Men i dag? Skulle dørvaktene klemme meg litt rundt håndleddet dersom de ønsket å signalisere at det var på tide å pelle seg vekk? Skulle sjefen klemme meg rundt håndleddet når jeg kom for sent på jobb? Skulle politiet klemme litt respekt for loven inn i håndleddet mitt hver gang jeg brøyt fartsgrensa? Det var absurd, det tjente ingen hensikt. Nei, jeg hadde endret meg, og det var det altså viktig å merke seg.

Jeg satte opp ansikt nummer én, fireårsansiktet, ved siden av ansikt nummer to, førtiårsansiktet. Avstanden var enorm, mer enn hva noen fjellgeit kunne hoppet over i ett eneste sprang. Det var en avsats: Et hardt grep om et håndledd avstedkom en grimase i fireårsansiktet –

– men nå er det ingen som griper om håndleddet mitt mer. Og jeg tror ikke jeg vil holde rundt andres, heller. Jeg ønsker det ikke.

- Du er en ordentlig fin fyr, du. Flink som få, sa hun.

Jeg skulle ønske hun så på meg, men hun så rett frem. Jeg skulle gjerne sett den duse kveldssola i smilet hennes, men jeg måtte nøye meg ordene i ørene og lukta i nesa, lukta av snaufjellet.

Jeg strakk ut hånda for å si takk, men hun ga meg tyripinnen. Den var ru.

- Når du med letthet iakttar avstanden mellom din fortid og din nåtid, ser du også avstanden mellom deg selv og dine nåtidige andre. Det er en fornuftig, hm, kanskje ikke målestokk, men idet minste et fornuftig utgangspunkt for ydmyk observasjon av avstandene - og derigjennom forskjellene - mellom mennesker, sa hun.

Da kvad jeg.