Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

lørdag, juli 30, 2005

Over randen

Sommervinden løfter små tanker og lange hår og floker dem løst og lekende sammen, kiler henne i nakken, på kinnet, på nesen. Hun står på en topp over en skog som går helt ned til den stille vannflaten vi kaller havet, og nå tenker hun ikke på deg mer.

Tankene hennes jager blikket som flykter uhindret i nesten alle retninger; blikk og tanker flyr sammen som kurtiserende fugler over det blanke havet, flaksende og styrtende mot vannflaten før de bråvender og straks er på vei til himmelen igjen, alt mens de fjerner seg mer og mer fra land.

Herfra kan hun ved selvsyn konstatere at jorden er rund. Hun undres over jordskorpens krumning, og enser kanskje omrisset av et søsterskap. Jordens kontemplasjon, utsikt til innsikt, og hennes selvfordypelse, lette tanker om tunge ting ---

Men det er noe med sirkler. Hun fanger horisonten med øynene sine, ser så langt hun bare kan, før blikket bikker over synsranden og fortsetter sin utemmede ferd. Her finner synstankene en meridian som ledsager dem videre, og hun kan sette seg og hvile, slumre kanskje, bare lukke øynene litt mens en temperert sommerkveldsvind erstatter rødvinsduften hun hadde gjemt i nesen, for tankene er trygge nå, i meridianens hender. Stoler hun på seg selv?

Hun kjenner savnet etter dette hodet, denne skulderen, dette kloke mennesket som lytter så lenge det trengs, nikker, kanskje klemmer ut en lyd som uttrykker enighet, men som ellers holder kjeft så lenge det er påkrevd. Dette levende mennesket som kan forklare hvordan det har seg at en dyne kan kvele et kjærlighetsliv, som vet at varmen fra gåsedun kan få to mennesker til å unngå hverandre i senga, det er jo for varmt til å ligge tett, som ser innfløkte sammenhenger og skjønner at denne dyna var starten på det hele, begynnelsen på det som i dag er meterlang avstand mellom to som egentlig elsket hverandre, men som har glemt det på grunn av en dyne som var altfor varm. Et menneske som til slutt intervenerer, ja nettopp, intervenerer, griper inn i tankerekken hennes og stopper den idet den når et brutalt høydepunkt: Nå prater du tull. Nå prater du ordentlig tull, og jeg skal fortelle deg hvorfor.

Tidligere i kveld gikk hun en gammel sti. Hun kunne ikke dy seg for å tenke at noen en gang gikk denne stien for første gang, en gutt kanskje, de sommervarme føttene hans trampet i det bløte gresset og lagde myke avtrykk i skogbunnen. Skogbunnen reiste seg sakte i samme øyeblikk som foten hans forflyttet seg til neste tust, men det kom noen bak ham og tråkket i de samme sporene, en ung pike. Fordi de gikk i lag, og fordi det kilte litt i magen hennes, var hun nøye på å sette føttene nøyaktig i det bløte avtrykket han etterlot seg en meter foran henne. Slik ble stien oppfunnet, og minnene om denne øre kvelden gjorde at den ble gått mange ganger til, helt til gresset var borte og lyngen slitt vekk.

I dag, mange år senere, tråkket skoene hennes over den harde skogbunnen, jorden støvet om sålene, og bare de trassige fururøttene som sikret henne fotfeste i nedoverbakken brøt med den golde markens forstøvede ensformighet.

Hun hører en forsiktig knirking i bakhodet, det er blikket som vil tilbake og varme seg. Det har visst gått jorden rundt og mistet tankene på veien. Sovnet hun?

Hun reiser seg opp og setter rødvinsglasset til de tørre leppene. Hun føler seg nesten trygg på at hun kan stole litt på seg selv.