Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

lørdag, juli 16, 2005

Gamle dager

Dette er gamle dager. Jeg kikker på dattera mi der hun sitter på armen min, hun legger hodet inntil brystkassa mi. Dette er gamle dager.

Dette er en gamledag som bikker inntil både gårsdagen og morgendagen, akkurat som de selv bikker inntil en gårsdag og en morgendag. Og slik danner disse nabodagene en rekke som er så lang og uoversiktlig at vi må ta et skritt tilbake, betrakte den fra avstand og kalle den gamle dager. Og snart er gamle dager borte igjen.

I løsrevne glimt skal hun huske denne første tiden, kanskje beholder hun ett eller to indre bilder av sommeren vår. En dag skal hun sitte og teste elastisiteten i ordene, benne setninger og kryste hukommelsen, klemme ut små fragmenter av en svunnen tid, fragmenter hun ikke klarer å plassere langs tidsaksen, hun bare erindrer dem, for dette er barndommen, begynnelsen – dette er gammeldagene hennes.

Kanskje ser hun blåklokker som er høyere enn henne selv. For vi stoppet midt i den stupbratte bakken, med utsikt over hele Oslofjorden og en liten bekk av svette nedover ryggen. Jeg spente av meg bæremeisen og satte henne blant markblomstene; nærmest var en stor klynge blåklokker som sorgduvende omkranset henne. Hun kikket opp i lufta og tenkte kanskje hun kunne ta på skyene, for så høyt var vi, idet en solstripe brøyt seg vei gjennom det grå og avbildet henne for ettertiden, for alltiden.

Det var en gammel dag, dette, blant markjordbær og blåklokker, tett oppunder skyene og høyt over fjorden som ingen ende ville ta. Små fingre for fryktløst gjennom gress og ugress og skilte ikke mellom humler og fluer, blomster og torner, tistler eller tørre strå.

Snart vokser hun fra blåklokkene, dattera mi, men i livets mørkerom ligger for alltid bildet av gamle dager og den ruvende vissheten om en pappa som elsket henne over alt annet.

Og når du en dag fremkaller dette minnet, jenta mi, eller når du en dag finner denne teksten på ei obskur side på nettet eller i bunnen av en skuff fordi du rydder opp i tinga til gammelfaren din som omsider har takka for seg og satt sitt siste punktum, så skal du vite at vi hadde det jævelig fint den dagen oppi bakken under skyene som du kunne dele med en finger sånn at sola stakk fram og velsigna oss. Jævelig fint, hadde vi det.

Og jeg elsker deg så fort at tida står stille.