Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

lørdag, mars 12, 2005

Mon non résolu

Du er så ren at jeg ikke tør. Bokstavene som forteller denne historien pletter din uskyld.

Selv skyggen av et punktum kaster menneskehetens mekaniske blod på ditt lytefrie vesen. Jeg forurenser deg. Tilgi meg.

Tommelen din pirker meg varsomt undrende på underleppa. Jeg holder overkroppen og hodet ditt oppe i en innøvd liggestilling, halvt brytende mot tyngdekraften, halvt pleiende svelgets åpne transportetappe. I min høyre hånd hviler melkeflasken. Jeg gir deg liv, gir deg meg. Du er liv. Åh, du!

Melken renner ut av den venstre munnviken din. Den følger sin vei ned til halsen din hvor den forgrenes i et overdådig system av hud og valker. Melkeveien er deg, brytes i deg, utspiller seg i deg, multipliseres i deg. Din mangslungenhet nedfelles i pupillene som nettopp nå studerer runene i blikket mitt, i takknemligheten naturen pålegger deg, i varmen du gir, i genmysteriet som hopper tresteg med hjertet mitt. Det pureste kryssforhør, uhildet av bilder, renset av nyfødt salt. Alt i blikket ditt.

Jeg kjenner tårene trille i halsgropa. Flyktig poesi hvisker om væskenes symbiose, og jeg savner kluten jeg har tatt med som ligger en halvmeter unna. Jeg gror en tredje arm, tar kluten og tørker deg varsomt under haka, fjerner melk, vasker rent. Jeg forurenser deg, tilgi meg. Jeg elsker deg.

Tenk at det minste mennesket på jorda skulle være det eneste som var stort nok til å bære hjertet mitt!

Jeg faller ned på kne og går i oppløsning. Hendene tviholder på hver sin side av dørkarmen og holder overkroppen oppe mens gatelyset kaster skygger av sammenbrudd på kjøkkenveggen bak meg. Jeg er taus i min bunnløshet og bunnløs i min taushet.

Ingenting kan måles.

T’es mon infini. Ma éternité. Mon non résolu.