Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

fredag, februar 25, 2005

Øyet i Sedanka

Dersom du trasker hvileløst rundt på hotellrommet ditt på Crowne Plaza Amsterdam-American, vil du raskt merke at det knaker under beina dine. Noen vil si hotellet er bygd i jugendstil, selv velger jeg å kalle det art nouveau. Byggeåret er uansett 1900, den fem etasjer høye knakingen under føttene dine er dermed 105 år gammel.

Jeg tror det er derfor jeg våkner klokken fem om morgenen. Jeg har ikke sovet mer enn førti minutter, men det er en historie som vekker meg, og denne historien forsterkes av knakingen som har akkompagnert meg de siste timene. Jeg setter meg opp i den store dobbeltsengen og smekker opp laptopen: Historien skrives slik den utspiller seg for meg etter at den gamle mannen plantet den i hodet mitt. Utspiller seg ja, jeg innrømmer at jeg kanskje er lettere animert.

Jeg skal ikke belemre deg med uvesentligheter, men la meg likevel skissere denne bakgrunnen for deg, la oss kalle den en prolog, den er egentlig en historie i seg. Vi drakk nemlig en flaske vin og noen kjappe glass J&B sammen, den gamle og jeg, jeg ble snart oppildnet av historien han uten forvarsel tok til å hvese inn i øret mitt.

- I'm not from here. I'm Jewish, sa han. Don't let the girls distract you, they are all hookers. Han nikket nonsjalant i retning én lys og én mørk pike på motsatt side av baren. Den mørke hadde nettopp sett forførerisk bort på meg, men interessen forsvant visst med den gamles høylytte skjødesløshet.

- I need you to focus, I need to share something important with you.

Hele dette scenarioet pirret den nysgjerrige lytteren i meg, det knaket jo i dette bygget, baren var full, og denne værbitte, gamle mannen virket sterk, hendene hans var store med ru og skjoldet hud. Jeg smilte og gjemte den dårlige engelsken min bak vinflasken jeg umiddelbart presenterte ham som bekreftelse på min oppmerksomhet.

- It's about this glorious girl, or should I say woman, a Senior Scientist at a major American company.

Han stoppet seg selv og fortsatte overraskende med å beskrive de hvite hendene mine, kontorhender. Han kunne se at jeg var erfaren med tastaturet, sa han.

Nå, to dager senere, erkjenner jeg at det var derfor han valgte å lette hjertet sitt hos nettopp meg; han likte det hendene mine hadde å fortelle. Eller kanskje var det mer tilfeldig, han var tørst og jeg var bemidlet, hva vet jeg.

- Du kjenner gode og dårlige tastaturer, du vet en hel del om dette instrumentet som jeg ikke er fortrolig med. Jeg forstår bare at forskjellen på et godt og et dårlig tastatur er milliarder av kroner.

Det var sånn han presenterte det. "Billions of bucks", sa han, som for riktig å understreke den amerikanske forskerens betydelige stilling. Hun var forskningssjef, eller rettere sagt mellomleder, ved et amerikansk selskap jeg lovte ham å ikke nevne ved navn, og hun hadde lagt ned et betydelig arbeid i utviklingen av det markedsførerne stilsvakt skulle døpe "ergonomiske tastaturer".

Fruktene av dette arbeidet ble patentert og lisensiert etter alle handelskunstens regler, billions of bucks, men hun stoppet ikke der. Denne damen var en visjonær perfeksjonist, og målet hennes var visstnok noe sånt som det tasteløse tastaturet, et mål hun nærmet seg med dyp respekt og bittesmå skritt.

Og det er her historien begynner, nå når jeg har presentert deg for forbeholdet mitt, disse kulissene bestående av vin, whiskey, knakede tregulv og en gammel stemme som hveser meg i øregangen. Jeg har avslørt at engelsk ikke er min sterkeste side, husk det når du lukter denne parafraserte whiskeyånden fra en gammel jøde i Amsterdam.

- This used to be Mata Hari's favourite hotel, did you know that? I bet she wouldn't call it "art noveau", ha-ha, but somewhere else... Et øyeblikk ser han bedrøvet opp på meg, dernest er blikket hans forvirret, som har han glemt hvorfor han er her. Jeg bestiller to whiskey, og hvesingen er straks tilbake.

Et annet sted, sier han, og dette er ordene jeg, like rettrygget som minuttviseren på urskiven min, klokken fem skriver ned i sengen på det knakende gulvet i femte etasje, ordene om det andre stedet, Sedanka, elven i Russland, nærmere bestemt dens nedre del med de unike strømningene. Et annet sted, sier den gamle -

Et annet sted sitter en kvinne og ror. Hun er på flukt fra bokstavene, alene, tullet inn i nattens galskap. Fra alle kanter slår bølgene mot den skrøpelige båten hennes, hun er mindre enn sine egne overarmer, mindre enn sitt eget hjerte. Hun har aldri vært her før, det er mørkt, og nå kommer redselen, den tunge redselen som skal jage den spinkle kvinnens gamle frykt.

Angsten for tastaturet har vært der lenge, disse krumme knappene hun i lysende stunder omtalte som dokumentklaveret sitt. Genialiteten hennes ligger jo i denne musikken, der hvor tastaturets presise linjer spiller etter patentkontorets noteark, det pekuniære kontrapunkt, men så ble det moll, bass, bøyde bokstaver, konveks angst, et alfabet i fosterstilling, stumhet i oppløsning, et uskrivelig språk. Hun ror vekk fra alt dette, ut av sideleiet og inn i ny redsel, overarmene hennes er på bristepunktet, de svarte blodårene tegner kart over slagmarken, hun ror i opprørsk, forblåst russisk villmark. Mørket, malstrømmen, herregud, ro, ro!

Uro.

Man kan være lavere enn sin egen puls. Man kan virkelig det.

Hun halvt står, halvt sitter. For hvert åretak løftes hun opp, og hun har knapt falt ned igjen før hun løftes opp igjen, og kastes rundt, og sitter, løftes, ned, opp, ustanselig. Hun ror seg i bue, i bro, kroppen er i helspenn for hvert tak, hun er krum, bøyd, konveks. Vanndråper som smågrus, piskende i ansiktet, og hun kan ingenting se, hun stopper et sekund, slipper åren, tar tak i øyeeplet og river det ut, mens den andre armen fortsetter roingen, panikken.

Det er ubrukelig dette øyet, likesom den matematisk perfekte krumningen på tastene, dette søkket, dokumentklaverets absolutte nullpunkt, opprinnelsen til alle bejaende ord, sultne setninger og løpende historier. Øyets hulrom er hjernens nullpunkt, begynnelsen på matematikken bak krumningen i notearket, hun ser bedre uten øyet, hun ser sammenhenger som var ukjente frem til nå, og vannet pisker henne rensende i hulrommet hvor den satans hjerneproppen altfor lenge har fått blokkere for sannheten.

Det er merkelig hvordan en gammel jødes pipende stemme er sterkere enn den mest effektmettede, amerikanske skrekkfilm. På tv-skjermen ville jeg ignorert denne scenen, dette øyet som kastes i en russisk elv. Men her, på en barkrakk i Amsterdam, er dette bildet sant og sterkt. For sterkt.

Den gamles datter sitter i en helvetes robåt midt på natta, det er uvær og hun har aldri vært der før. Denne burleske scenen når et sykt klimaks idet hun tar tak i øyet sitt og river det ut.

Fy faen.

Det knaker under føttene mine idet jeg går til sengs; førti minutter senere skriver jeg disse ordene du nå har lest. Jeg håper dette er nok, at jeg er ferdig med dette bildet nå, og at du tilgir meg mangelen på en slutt.

For den later jeg som jeg ikke kjenner.