Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

mandag, januar 31, 2005

Tapout kaout un anv¹

Jeg staver. Og staver. Og staver.

V-a-r-o-g, riktig, og K-e-r-v-a-r-e-c, k først og c til slutt, ja. Varog med g, ja, men denne g-en uttales som k. Ja, jeg heter nesten "barokk", skjønt v-en skal uttales som v. Varråkk, altså.

Nei, navnet er ikke ungarsk, tsjekkisk eller polsk. Navnet mitt er fra Bretagne, ergo er det bretonsk, et keltisk språk fra vestkysten av Frankrike². Min datters navn er også keltisk: Aëla er det bretonske ordet for "engel".

De to prikkene over e-en i navnet hennes er ikke tødler, derimot er den riktige benevnelsen trema - her utbrodert av bokmålsordboka:

tøddel -en, tødler (lty tuttel, eg 'brystvorte', besl med I tut)
1 prikk(er), strek(er) over bokstavtegn for å angi en viss uttale i tysk ü markerer tødlene at den skal uttales y [...].

trema -et, - el. -er, -ene (gr 'hull') diakritisk tegn ($4# ) som settes over den siste av to vokaler for å vise at den ikke inngår i en diftong el. lang vokal, men skal uttales for seg, f eks i Zaïre, Golda Meïr, Citroën.

Men hva tror du for eksempel en ansatt på folkeregisteret sier når jeg presiserer at e-en skrives med trema? "Hæ?", sier hun. Og dernest, når jeg har forklart henne hva trema er: "Å ja, men det tegnet har jeg ikke på systemet mitt her, skjønner du".

Men det er verdt det likevel, verdt all stavingen og alle forklaringene, for vi er bortimot unike. I Norge finnes det kun én Aëla, akkurat som det finnes kun én Varog. Og dette er hva jeg assosierer med et navn: Det er ditt. Bare ditt.

"Thomas!", roper noen, og åtte mennesker snur seg lydig. Dette er hverdagslig, men likevel helt surrealistisk. Akkurat som tanken på å trykke noen i hånden for første gang og høre dem presentere seg med mitt navn er fullstendig uvirkelig. Vi er alle unike. Vi burde navngis deretter.

Overraskende mange nordmenn uttrykker begeistring over min datters fornavn (hvilket også er grunnen til at jeg nå har fortalt deg hvor det kommer fra og hva det betyr). Takk skal dere ha for det, det gjør meg stolt. Men også en smule bekymret.

¹ Det vanker premie på den som klarer å oversette denne bretonske overskriften.
² For de lokalkjente: Røttene våre er i Finistère.

11 Kommentarer:

  • At 1/2/05 09:16, Blogger thomas said…

    Aëla lyder pent.

    Selv er jeg da en av de åtte som snur seg forvirret om noen roper "Thomas". Men dette kompenserer jeg for med mine herlige etternavn (J-u-h-l-i-n R-a-a-s-t-a-d M-a-r-t-h-i-n-s-e-n) som absolutt ingen offentlige funksjonærer klarer å skrive uten først å ha spurt meg ørten ganger om skrivmåten. Så selv om mine navn hverken er bretonske eller portugisiske, tror jeg at jeg skjønner hvor du sikter.

     
  • At 1/2/05 10:54, Blogger Varog said…

    La det umiddelbart være sagt at Thomas er et verdig og velklingende navn! Men det finnes altså over 40.000 stykker av dere bare i Norge. Du henter deg dog vakkert inn med "Juhlin Raastad Marthinsen" - ingen tvil om det.

    Aëla og jeg holder derimot mellomnavnene våre utenfor alt dette. Det er komplisert nok som det er uten.

     
  • At 1/2/05 22:45, Blogger Erlend said…

    Jeg er usikker på bøyningsendelsene, men "tapout" ser ut til å være perfektum av "å ta", "kaout" er "å ha", mens "un anv" tydeligvis betyr "ett navn".

    Kan oversettelsen være "jeg har tatt (eller funnet?) et navn"?

     
  • At 2/2/05 10:10, Blogger Varog said…

    Tampen brenner, min gode mann. Jeg jøsser meg i ren begeistring.

    Den franske oversettelsen av "tapout kaout un anv" er "se faire un nom". Enkelt sagt betyr dette "å skape seg et navn" - da hefter vi ikke ved andre konnotasjoner.

    Men jeg er altså imponert! Nå gjelder det å komme opp med en passende premie til den utstuderte Erlend.

     
  • At 2/2/05 18:21, Blogger Erlend said…

    Med en nettordbok var det enste problemet «tapout», der infinitiv ser ut til å være «kemer» mens partisippet tydeligvis er hentet fra «tapañ» («attraper»). En blanding, kanskje som «je vais/j'irai/j'allais» fra «vadere/ire/ambulare».

     
  • At 5/2/05 19:22, Anonymous Anonym said…

    Jeg skulle egentlig kommentere innlegget om sjokkerte journalister, men det var ikke mulig.

    Det virker som de har en barnlig evne til å se på verden med ubesudlede øyne. Alt er nytt for dem. De er født i går, de tar ingenting for gitt, lar seg ikke blasere.

    Enten det, eller så består gruppen av de halvflinke, halvmobbede skolebarna som skal ta igjen i voksen alder og vise at de er noe og dermed har en voldsom trang til sensasjonell oppmerksomhet.

    Du kan velge.

    Hilsen Tonje (http://www.spaltet.net)

     
  • At 6/2/05 14:20, Blogger thomas said…

    Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.

     
  • At 26/2/05 00:24, Blogger Varog said…

    Det å skulle komme opp med en symbolsk påskjønnelse til en totalt fremmed, er en oppgave man slett ikke bør ta lett på.

    Drikker den godeste Erlend for eksempel vin, type rød og fransk? Da begynner vi i så fall å nærme oss noe.

     
  • At 28/2/05 22:00, Blogger Erlend said…

    Som gammel matematiker bør jeg vel ile til og si at løsningen er belønning nok i seg selv. ;-)

     
  • At 15/4/05 10:41, Anonymous Anonym said…

    Det begynner å bli en stund siden 12. mars, gjør det ikke?

     
  • At 15/4/05 10:49, Blogger Varog said…

    Det gjør det absolutt. Jeg har skadet langfingeren på høyre hånd til de grader at det er svært smertefullt å traktere tastaturet. Jeg er sykmeldt, har en enorm skrivekløe og alt er bare trist.

    Nei, vent litt: Alt er ikke trist. Jeg gjør notater, fanger opp småting, systematiserer tanker. Boka mi - du vet, den boka vi alle skal skrive - den har formodentlig godt av dette.

     

Legg inn en kommentar

<< Home