Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

mandag, januar 10, 2005

Omtanke og omsorg

På min venstre side står som eneste lyskilde et stort kubbelys og kaster flakkende bevegelser over tastaturet. På min høyre side – i kjærlig nærhet til høyre hånd – et glass elegant armagnac (Castarède Bas Armagnac, årstallet tør jeg ikke nevne). Veggen bak meg dekkes av mer eller mindre storslåtte rødviner hvis etiketter blåser en atlanterhavsbris av fransk velbehag ned i nakken min (Saint-Julien, Saint-Emilion, Pauillac, Margaux, Rotchschild – geografi og kjærlighet om hverandre). Veggen er dog en flaske fattigere en hva tilfellet var for noen timer siden, mens ganen er beriket og fremdeles ømt krydret etter den håndrullede fulltrefferen som nettopp røykla munnhulen. Jeg er på alle måter dandert, flankert og dekorert.

Hva er vel egenpleien, om ikke omsorgsfull? Alt dette er på sitt vis omsorg. Jeg, en småbarnspappa, nyter kveldens majestetiske innsig av ro. Min febrile datter Aëla har sovnet ved sin mors side, og det er for første gang iløpet av denne helgen mulig å anspore kroppen til en smule meditativ ettertanke. Tankene er upresise, de flakker som flammen på stearinlyset her, men det er greit, for jeg eksisterer i nytelse, jeg er ikke ny i eksistensen, meg mangler intet jordisk og jeg savner ingen svar.

Plutselig har tankene flakket slik at jeg med sikkerhet kan fastslå når jeg lærte forskjellen på omtanke og omsorg. Under en taxitur i 1987 sa sjåføren: "Jeg stikker innom deg en dag, sånn for å sjekke åssen du har det". Han fortalte at han egentlig hadde forlatt taxiyrket for lenge siden, dette var første dagen hans bak rattet på mange år, og nå lot han meg røyke i bilen. Han lot meg også bestemme hvor jeg skulle av, selv om et voksent familiemedlem tidligere hadde gitt ham klare instrukser som gikk på tvers av mitt destinasjonsønske.

På denne måten ble den middelaldrende drosjesjåføren grepet av medlidenhet: Han bivånet etterdønningene av et familiedrama, og i omtanke for sin unge passasjer lot han regler være regler: Vi tente oss hver vår sigarett, sjåføren og jeg. "Jeg stikker innom deg en dag", fastslo han med overbevisende diksjon.

Hadde han virkelig gjort det, altså stukket innom, så hadde han vist omsorg. Men dette er drosjesjåførens skjebne: Han kan by på omtanke, men ikke omsorg passerende taksameterets merkantile logikk. Dette er innlysende og ligger i yrkets kvantitative natur på tur på tur på tur. Men han viste meg altså omtanke, og det var i bunn og grunn nok, jeg husker ham fortsatt for det, nesten 18 år senere.

Da var det annerledes den dagen i 2000 da Anette plutselig stod på døra. Jeg bodde på Vålerenga, hun bodde i Asker, og hun hadde ingenting på Vålerenga å bestille. Hun var en venn, ja, men ikke den nærmeste. Likevel troppet hun opp og gikk rett inn.

Jeg husker henne som en stor autoritet, omtrent som en jordmor som ankommer en provisorisk fødestue i en togvogn midt på Dovre hvor et titalls mennesker har skaffet til veie puter og pledd og kanskje litt vann, og på denne måten etter beste evne tilrettelagt for den unge, svetteskrikende kvinnen som snart er mamma, men nå er det en jordmor her, kvalifisert, kompetent, kyndig: Hun tar umiddelbart kommandoen, og ingen betviler at det som så skjer må skje nettopp slik det skjer.

Sånn var det med Anette denne ufyselige dagen i 2000, hun forlangte intet annet enn kommandoen. Hun ble hos meg hele dagen og kvelden, og når natta kom la hun seg ved siden av meg og holdt så hardt rundt meg at tanngnissingen min ga resonans i skjelettet hennes. På denne måten knuget jeg ensomheten og kjærlighetssorgen min like inn i benmargen hennes, på denne måten fikk jeg en venn for livet.

Det blir ingen bølger av disse tankene, den enkle konklusjonen er kort og godt at omtanke er ord, mens omsorg er handling.

Men det å ha tid til å tenke gode tanker om franske rødviner, om dominikanske sigarer, om brune dråper og febrile sykdommer, å ha tid til å være retrospektiv og minnes hva mennesker gjør av omsorg og kjærlighet, å observere små sidespor som fører til innsikten om at pengegavene til flodbølgeofrene bare er omtanke, å være stolt av kjæresten min og omsorgen hun har utvist i dag, av kjærligheten hun flodbølger min lille Aëla med, å ta seg tid til alt dette tankegodset, å huske takknemligheten, å savne noen som befinner seg to meter fra deg, å hige etter mer, å nyte livet fordi det leves og til slutt å ville leve mer – det er viktig.

Resten, så som vissheten om at all kjærlighet er forgreninger av egoismen, eller, på et mer trivielt plan, nødvendigheten av å korrekturlese den siste røntgenpåstanden før publisering, lar vi bare ligge.

Ha meg unnskyldt, men de franske landbruksdistriktene har talt.