Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

torsdag, januar 13, 2005

Meninger om makt

Jeg skal heller ikke denne gangen utfordre anerkjente, vitenskaplige forklaringer; for min del må makt gjerne få være As evne til å få B til å gjøre noe han ellers ikke ville gjort, eller kontroll over knappe goder eller ressurser, eller evnen til å få gjennomført tiltak selv om disse møter motstand underveis. Der jeg står i dusjen med nummen ryggrad og ødelagte tanker, betviler jeg intet av dette. Intet.

Men passer det ikke inn i dette at makten over livet er den største makten av dem alle? Fordi livet er en absolutt forutsetning for all maktutøvelse, er det å rå over liv og død den ultimate makt. A dreper B, kontroll over livet, evnen til å drepe tross motstanden du møter. Joda, dette er makt.

Hva er så denne forurensede dusjtankens verdi? Jo, den gir oss all makt. Fordi enhver rår over sitt eget liv, er vi alle mektige. Og, med beklagelse: Fordi du rår over mitt liv, er du mektig. Det finnes heldigvis et element av gjensidighet her, for jeg rår også over ditt. Vi er begge i gjensidig stand til å drepe hverandre. Vi er begge mektige.

Hvem har makt? I en dagligdags sammenheng vil tankene straks bevege seg i retning staten, politikere, fagforeninger, rikfolk og udefinerte organisasjoner eller pressgrupper av ymse slag. Ingen slår likevel staten: Staten er mektig, staten er det kollektive maktmiddelet ingen av oss rår over.

Men så er vi likevel mektigere enn staten, du og jeg. På individuell basis er vi hver især mektigere enn staten, for staten forbys å drepe, men vi, Kari og Ola, vi kan ta liv. Kanskje er det nettopp her vi blir så mye mektigere enn staten: Vi har heller ikke lov til å drepe, selvsagt, men vi kan gjøre det likevel.

Hender det staten dreper, sier du? Åpenbart - eller tvert om: I det skjulte. Ulikt våre drap, foregår statlige mord dulgt, gjemt, pakket inn, kamuflert. Staten knuser kun unntaksvis kraniet ditt på åpen gate, og da er det formodentlig et uhell.

Du skal ikke slå i hjel. Det er selvsagt ulidelig at naturen på egen hånd har utstyrt hver eneste en av oss med denne absolutte makten, behovet for motmakt er åpenbart. Derfor skal du straffes med 21 år i fengsel, og kanskje skal du også brenne i helvetes ild.

Men så er det slutt på varmtvannet, og jeg går ut av dusjen. Ikke det spøtt mindre fyllesjuk enn hva jeg var idet jeg gikk inn, men i det minste skrider jeg ut av vannstrålene med en følelse av allmakt. Det er jo alltids noe.

Utenfor badet, leiligheten, blokka, gir staten meg en streng korreks rett inn i øregangen. Vi er her.