Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

mandag, januar 17, 2005

Grønn vest og trekkbasuner

Jeg står og nipper til dagens første kaffekopp da jeg plutselig får øye på dem: To unger, iført skrikende, alarmgrønne refleksvester, er i ferd med å stavre seg opp bakken ovenfor blokka her. Ranslene omkranser krabatene med stram tvang, og guttungene bærer dem med seg, vraltende fra side til side med hver sin bør med bøker og kunnskapsrik fremtid på ryggen, ende opp til toppen av bakken. De går der som småvokste, egyptiske slaver på vei til pyramidetoppen, tynget av vekten, tvunget av de store, uvitende om det som skal komme.

De grønne refleksvestene bærer bud om at krabatene er førsteklassinger, vi hegner naturligvis om de minste. Vi ser ikke davidsstjernen for bare trafikksikkerhet, akkurat slik jeg ikke lenger kjenner kaffesmaken for bare tanker. For hva med Aëla?

En dag er hun minst, en dag er den første. Da kommer det noen og trekker på henne en grønn skoleveisvest og sier: "Denne må du aldri ta av deg før du kommer inn i klasserommet". Kanskje løper hun rundt i den grønne vesten i friminuttene fordi den er så fin, eller fordi frøken sa det, eller kanskje til og med onkel politi var der og sa det, den dagen det var litt grått og kaldt og den nye onkelen var så mørk i de svarte klærne sine, han kunne trengt en fin, grønn vest, tenker hun kanskje.

Og så kan de store ungene dytte litt på henne eller tulle litt med henne, kanskje det kommer en snøball etsteds fra, hun er jo så liten, alle vet jo det, hun kan jo ikke, hun, hun har jo grønn vest, ha-ha! Grønn sikkerhet og hvite snøballer, barnlig uskyld og misunnelse uten farger, gjennom tårene er verden alltid ensfarget, inni den lysende vesten kan allting være. Grått.

Men hun vokser jo opp, til tross for - eller nettopp takket være – den grønne vesten som skriker metervis i alle himmelretninger. Etter ett år er synet utviklet slik at hun ikke må snu hodet nitti grader til venstre for å se hva som kommer flygende, det holder kanskje at hun vrir det litt, i siste liten smetter hun med beundringsverdig akrobatikk unna snøballen, for man sparer tid på ikke å vri hodet så mye rundt at litt av overkroppen må følge med. Dermed kan hun ta av vesten - "du har jo blitt så stor jente". Så får det heller være at bilistenes syn ikke nødvendigvis har blitt så mye bedre på de siste 365 dagene, kanskje tvert om, de er jo ett år eldre nå enn i fjor, og forverres ikke synet med alderen?

Grønn vest, sier du? Jeg skal gi deg grønn vest, jeg! Når Aëla går til skolen andre skoledag (den første ble hun kjørt av pappa), har hun på seg den grønne vesten. På hodet bærer hun en stor, fluoriserende hjelm med blålys på, lyset kaster kaskader av alarmerende varsler i alle retninger. Syv meter foran seg har hun et tolv mann sterkt blåseensemble som bereder grunnen med et veritabelt oppbud av lungekrevende messingblåsere: Her skingrer et valthorn, her omper to tubaer, her hyler en sår trompet. Trekkbasuner og kornetter blåser skoleveien ren for rusk, rask og fyllesjuke pendlere. Syv meter bak følges hun av rullende pauker som trakteres av russiske tømmerhoggere. Det er, for å si som sant er, et tonesatt ragnarok.

På hver side flankeres hun av demonstrativt muskuløse menn i verdens-sterkeste-mann-trikoter, som mellom seg bærer syv speil i størrelsen tre ganger tre meter. Speilene holdes til enhver tid rettet mot tilstøtende kjørebaner, hvorpå trafikksituasjonen blir fullkomment uoversiktlig og uholdbar. Fordi bilistene ikke uten videre kan speilvende retningssansen sin, krever situasjonen at alle tilstedeværende fremkomstmidler umiddelbart stopper helt opp (husk at paukene dirrer i frontvinduet og at de blendes av blålys fra en stor hjelm på et lite hode, du må skjønne det ikke går an å kjøre bil under slike omstendigheter).

Davidsstjerne, sa du? Nå, men hun lever jo!