Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

fredag, januar 28, 2005

En ornitologisk digresjon

Iblant, for at vi skal se ting bedre, må vi snu verden opp ned. Dette kan avstedkomme de reneste mirakler: Stående på hodet fremstår selvfølgeligheter brått som nyheter, ting vi tar for gitt blir plutselig en gave, hverdagen trer frem som en velsignelse og inngrodd idioti tydeliggjøres som den idiotien det er.

Et typisk eksempel på slik idioti, er fuglene våre. Selv om det må innrømmes at eksempelvis betegnelsen "hønsehjerne" går langt i å uttrykke en viss menneskelig tvil til fuglenes intelligens, er det for så vidt ikke fjærkreenes åndssvake oppførsel jeg vil til pers. Nei, jeg tenker på navnene vi har gitt dem. De norske fuglenavnene er under enhver kritikk.

Dette er et typisk eksempel på hverdagsidioti som er så inkorporert i dagligtalen vår at vi ikke ser den for bare babbel. "Se, en kjøttmeis!", sier vi kanskje, og peker på den fuglen enkelte kaller talgokse.

Talgokse! Hva i snurreste vindeltrappa er det ved denne lille vingeflakseren som får oss til å tenke på en okse? Størrelsen kan det ikke være, og ikke kan jeg huske å ha sett kjøttmeiser gå til hissig frontalangrep på tøystykkeveivende matadorer, heller. Kjøttmeisløpet i Porsanger har liksom ikke samme schwung over seg som okseløpet i Pamplona.

Men som oftest får de altså passere, disse navnene. Vi hører dem, leser dem og bruker dem selv, alt uten å ofre idiotien en eneste tanke. Kjøttmeis. Dompap. Bokfink. Hakkespett. Fossekall. Fluesnapper. Gråspurv. Nøtteskrike.

Og, for viderekomne: Ørkenløper. Kvartbekkasin. Pungmeis. Svømmesnipe. Tyrkerdue. Skjeggmeis. Rødhodevarsler.

Vit at jeg digger fugler. De lager morsomme lyder, kvitrer og synger, og disse plystrende tonene, jamrende skrikene eller uhuende stønnene deres får tankene og minnene til å fly forbi i en behagelig sommerkveldsvind av sødmefylte vingeslag. Det er rett og slett deilig, fuglene fortjener å bli premiert for alt dette. Et minstekrav burde være at vi gir dem anstendige navn.

Men neida, i stedet gir vi dem navn som er til å grine av. Ser du det? Ser du hvor inni hampen håpløst det er? La meg snu verden opp ned, la meg se om jeg kan meisle ut dumheten og tydeliggjøre den for deg.

Dersom vi setter sammen nye navn på basis av de som alt er i bruk, dukker det opp ordkombinasjoner som er ukjente for oss. De er ikke verken bedre eller verre enn de navnene vi alt har på fuglene våre, de er bare tydelige. Se her:

Kjøttspurv. Domspett. Pungpap. Kvartpung. Bokspurv. Skjeggsnapper. Svømmetyrker. Bokpap. Pungspett. Hakkefink. Ørkenhakketyrker. Fossepung. Skjeggkall. Nøttepung. Bokvarsler. Rødhodetyrker. Fosseørken. Fluedue.

Høres dette fornuftig ut, synes du? Nei? Da gjør du som min datter Aëla og jeg; du omtaler demonstrativt hver eneste fugl som "pip-pip".

Ha en bevinget helg!