Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

torsdag, januar 27, 2005

Blikk

Jeg forakter deg ikke, selv om det kan se slik ut. Hører du? Det er ikke forakt dette du ser i øynene mine!

Iblant mener jeg å skimte et snev av fortvilelse eller oppgitthet i øynene deres. De er fremmede, jeg har aldri sett dem før, men jeg kikker på dem nå og da, du vet. Jeg forakter dem ikke, hvorfor skulle jeg vel det, jeg kjenner dem ikke, men jeg kikker på dem i forbifarten slik man ser på mennesker som passerer. Og de ser tilbake med fortvilelse eller kanskje også skam i blikket, fordi de ikke fikk tid til å gre håret slik de liker det aller best, eller fordi morgenstresset tvang på dem en litt tilfeldig kjole (den er iøynefallende blomstrete den kjolen der, jeg medgir det, men jeg forakter deg ikke av den grunn), eller fordi de er korpulente, kanskje, muligens er et par av dem dessuten direkte feite.

Hva så? Jo visst er jeg åpen for at det finnes mennesker som på dette grunnlaget tillater seg å være foraktfulle, men jeg er ikke en av dem, og det er viktig at du tror meg på det.

Jeg forsøker å varme blikket mitt, eller, hvis jeg ikke lykkes, å fjerne det fra deg, og i samme stund tenker jeg at dette under andre omstendigheter, eller rettere sagt hos et annet menneske, kanskje ville være det første steget mot angsten. Dette er trådstumpen innerst i garnnøstet, den vanskelig tilgjengelige kimen til et innfløkt system av sammenhengende tvangstanker. Hjernen sender medlidende ømhet, men blikket mitt utsondrer forakt, jeg kontrollerer ikke lenger kroppssignalene mine, tankene mine setter seg fast, er jeg egentlig min egen sjef? Lukkemuskelen er vrang, jeg kjenner det glipper, blikket mitt klistrer seg fast i merkelige frisyrer, stygge kjoler og dissende medmennesker, hvem faen tror jeg at jeg er, min stinkende, lille faen?

Men alt dette vet jeg ingenting om, for jeg har ikke angst. Jeg er stødig – jeg vil si fjellfast – i mine gjøremål, jeg er en pilar i omgangskretsen, en grunnmur i familien. Det er helt og holdent ulikt meg å feilplassere blikket, det er bare i dag, bare akkurat nå, ja, sånn er det.

Men du:

Jeg ser øynene hennes i profil, jeg observerer for eksempel det blikket hun sender fjernsynsskjermen. Det er på mange måter det moderlige blikket, det sylskarpt observerende blikket, en egen fininnstilling av synssansen, hun fortaper seg ikke i detaljene, de bare fremtrer som åpenbaringer, det reneste brevann sildrer over fjernsynsskjermen og filtrerer ut en essens jeg ikke aner.

Har hun ikke lagt på seg? Åh, så pinlig, han plukket seg i nesen for åpent kamera! Jøss, hun er jo gravid!

Sladrepressen skal om noen måneder gi henne rett, hun er gravid hun dama på tv, tv-seeren ved min side skjønte det alt i svangerskapets andre uke, tv-blikket hennes traff midt i.

Dette blikket er moderlig fordi det er altobserverende. Nettopp slik mamma saumfarer konfirmanten sin, fjerner et hundehår i armhulen på dressen, retter på en knute slik at skolissene fremstår symmetrisk, ser alt. Hjertet hennes fryder seg, hun kan dette avkommet utenat, hver krok i smilet og hvert hjørne av kroppen kan hun, men aldri har hun sett ham så prangende som i dag, så stram, nesten en mann, vent, det er støv på skosålen din, gutten min – unnskyld, mannen!

Er det i mottaket uhellet inntreffer? Du tar ikke imot øynene mine, du avviser dem, du er flau på grunn av håret, kjolen, kroppen i denne vinkelen, du vil ikke møte meg, du er en blikkstruts, gå vekk, tenker du, gå vekk blikk. Du tror du ikke ser meg og at blikket mitt derfor ikke finnes.

Men du kan snart lese om det i "Se og Hør".