Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

søndag, november 28, 2004

La folie française

Det sitter en franskmann i toppen av en tykkstammet dvergbjørk. Rundt ham knaker snøen i nattsvarte frostrier, han er bare tre meter unna den offisielle tregrensa. På denne siste dvergbjørka under Sylene ved svenskegrensa sitter han, og på utlendingers typiske vis har han overdrevet anrettingen av seg selv ganske ettertrykkelig: Nederst ligger et slitt teppe, dernest sitter han på to skinn av ukjent opphav, og rundt seg har han en gåsedundyne. Det er kanskje 15 kuldegrader, det er midt på natten, månen kaster et romantisk lys over snødynene rundt ham. Han bader i kaskader av månelys, han funkler som stjernene, han spiser grønne plommer.

Han er lykkelig over å ha flyttet seg bort fra trappen under Sacré-Coeur og inn i drømmen om den ensomme vinternatten. I irrasjonell herlighet trakterer han trekkspillet med turistsesongens ufravikelige automatikk i fingrene, den ene klisjéen etter den andre forlater toppen av dvergbjørka og sprer seg med en knapt synlig snøfokk inn i den kolossale fjellheimen (han ser for seg at tonene ikke dør hen før de har klemt seg gjennom fjellpasset han mener å skimte over toppen av bakken til venstre for treet hans). Tankene hans kretser omkring ordene en anerkjent og høyt respektert akademiker tiltrodde ham før han forlot Paris:

- Det har beviselig forekommet minst én gang at en presidentkandidat i et verdensledende demokrati har fått annullert sin egen stemme ved det valget han selv stilte i. Jeg skal ikke detaljtegne et kart for en som er barndomskjent i dette landskapet som deg, min venn, men på den ene siden trues altså demokratiet av stemmesedler så sinnrike at et øyeblikks distraksjon er nok til å slette stemmeretten din, i det neste trues det av at noen vet hva presidentkandidaten stemte. Dette må selvsagt ikke ut, min venn, selvsagt ikke ut.

Han drakk en espresso og et glass rosévin, statsviteren. Trekkspilleren fortrakk ikke en mine, glasset hans var tomt, han var rituelt bekymret.

Nå ler han, trekkspilleren i dvergbjørka, av statsviteren hvis navn han beskytter, av presidenter, av posisjoner og av hemmelighold. Han tenker at rosévin er akkurat hva han kunne trengt nå.

En støvet ansamling snø blir diffust forgyllet av det ubevegelige månelyset, og i denne lille snøfokkens sentrum ligger La vie en rose, en eim av grønne plommer og en hemmelighet på vei til graven.

---

Jeg er så inderlig lei det konforme, det rituelle, det trygge. Jeg er lei av rammene, og jeg må stadig minne meg selv om at grensene ikke finnes. Jeg ser det på Aëla, datteren min, jeg så det senest nå nettopp idet jeg var innom rommet hennes for å forvisse meg om at hun sov. Hun våknet, naturligvis, akkurat slik barn over hele verden daglig vekkes av ivrige, klossete eller savnende fedre og mødre. Men i sin barnlige upåvirkethet er hun altså en konstant påminnelse om grenseløsheten vi alle burde oppsøke litt oftere.

I Norge er dere spesielt flinke til å vokse fra barnet i dere. Det er lite ubetenksom spontanitet og naiv impulsivitet å spore hos dere, og det, mine damer og herrer, det er deres tap.