Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

fredag, november 26, 2004

Abrakadabra og simsala-Jim

Abrakadabra, så blør jeg neseblod. Jeg kaster hodet bakover, avslutter telefonsamtalen og bøyer meg over vasken på toalettet på hotellrommet. Bare sånn, altså, helt uten videre, som ved et trylleslag - abrakadabra, og jeg blør neseblod.

Mon tro hvor lenge jeg skal henge over vasken? Blodet drypper litt for fort, minner meg om barndommen. Jeg sleit mye med neseblod da jeg var liten, det minste lille uhell var nok til å sette i gang kaskadene. Klorvann opp i nesa. Et lite feiltreff på fotballen når jeg nikket den avgårde. Eller ingenting: Jeg kunne sitte og lese i en bok, og plutselig ble de gultørre boksidene bombefarget av fallende bloddråper.

Mon tro hvor lenge jeg skal henge over vasken? Jeg har dårlig tid.

Det banker på døren til hotellrommet mitt. "Yes!", roper jeg, uvitende om hva slags språk mennesket på den andre siden snakker. Så slår det meg at jeg bare kjenner ett menneske til på hele hotellet - reisefølget mitt. "Gi meg fem minutter", roper jeg over vasken så blodet spruter.

Neseblod er ikke vondt, det er ikke engang ubehagelig. Det bare låser deg fast, du får ikke gjort det spøtt. Du kan stort sett bare vente på at det går over av seg selv.

Det renner kaldt vann fra springen, nesetippen min er nummen. Det blir mindre søl når jeg står akkurat sånn, med nesa inn i det rennende vannet. Blodet farger vannet oransje, følger det ned i sluket, men vasken forblir like ren.

Jeg tenker på artikkelen i Dagens Næringsliv (DN) jeg nettopp satt og leste på flyet. Den handlet om pr-byrået Responders tilknytning til selskapet The 5 Percent Community (T5PC). Sjefen i Responder, Jon Sæverud Haddal, har tjent store penger på T5PC - pyramideselskapet var hans største kunde. Men fire av hans totalt seks ansatte har forlatt skuta. Elisabeth Mannsverk, Ellen Wibe, Ragnar Sagdahl og Einar Schwenke forklarer i DN av 24. november 2004 at de fikk bange anelser da de så hvor det bar med arbeidsgiveren deres og dennes engasjement i T5PC. Oppdraget var visstnok etisk uforenlig med deres profesjonelle standpunkter, så de pakket sakene sine og dro.

- Vi sluttet så fort det lot seg gjøre, sier en av dem til avisen. Pr-rådgiverne står oppstilt på rekke og rad på side 52-53 i Dagens Næringsliv, de står der i all offentlighet og vasker hendene sine rene i trykksverte.

---

Jeg er blodig i ansiktet. Det ser ikke veldig brutalt ut, men det er definitivt nok blod til at det ville vekket oppsikt blant folk. Jeg flytter blikket fra speilet og tilbake til vasken. Det blør fremdeles.

Jeg tenker på oppfordringen jeg mottok for halvannet år siden. Den kom via telefon, i den andre enden satt Einar Schwenke. Responder skulle ansette nye medarbeidere, og jeg hadde et par uker i forveien hatt en lang og hyggelig telefonsamtale med Schwenke. Nå var søknadsfristen gått ut.

- Jeg ser ikke søknaden din i bunken her, konstaterte han, og fulgte straks på med sjarmvarianten:

- Samtalen vår var den beste søknaden jeg har mottatt, men papirene dine er ikke i bunken her.

Jeg var smigret, men takket pent nei til invitasjonen. Schwenke ville gjerne vite hvorfor jeg ikke hadde fulgt opp den inkvisitoriske førstekontakten med å sende en formell søknad. Han visste det jo, egentlig, for jeg var i utgangspunktet skeptisk den dagen jeg ringte ham for å innhente opplysninger om jobben og selskapet. Litt forutgående research hadde avslørt at dette kanskje ikke var rette plassen for meg, og det fortalte jeg ham allerede første gang vi snakket sammen. Etter et par sekunders betenkningstid, svarte jeg omtrent som så:

- Det er summen av de opplysninger jeg har innhentet som forhindret meg fra å søke hos dere. Ambisjonsnivået deres er det ikke noe å utsette på, men økonomien deres gjør lite for å bekrefte at målene er realistiske. Lønnen dere tilbyr er i underkant av hva jeg håpet på, og arbeidsmiljøet synes å være i overkant utfordrende.

Dette var diplomatisk fremstilt. På dette tidspunktet visste jeg ikke at Responders største kunde var T5PC, og jeg visste heller ikke at Jim Wolden var gründer av T5PC, så alt dette var saken uvedkommende. Men en liten times research på nettet og et par kjappe telefoner til folk som kunne tenkes å ha noe å fortelle i sakens anledning, hadde egentlig avslørt at jeg ikke burde søke jobb hos Jon Sæverud Haddal. Jeg fikk spesielt ett, konkret råd som var så direkte at jeg - da det grenser til det injurierende - ikke kan gjengi det her. Jeg fortalte aldri Schwenke om dette enkeltstående, konkrete rådet.

---

Mon tro hvor lenge jeg skal henge over vasken? Mobiltelefonen ringer, de bebudete fem minuttene har blitt til ti. I øyekroken ser jeg en serviettboks på veggen, jeg napper ut et par papirfiller og kliner dem opp i trynet. Ute av toalettet får jeg svart i mobilen før det er for sent. Jeg tilkjennegir noen nasale halvsannheter om neseblod og forkjølelse, og ber om et par minutter til. Jeg har dårlig tid.

Tilbake over vasken tenker jeg på de mange metodene som finnes når en søker å si noe uten å si det rett ut. Hvis DN for eksempel ringer deg og spør om du tror T5PC-skandalen vil påvirke Sæverud Haddals omdømme, og du egentlig synes Sæverud Haddal er udugelig. Pr-rådgiver Hans Geelmuyden fikk akkurat dette spørsmålet, og han svarte på denne måten:

- Jeg trodde ikke bedømmingsevnen hans var annerledes. Vi andre i bransjen så tidlig hva T5PC drev med, og hvis ikke, så leste vi det i Kapital. Det kan jo være lurt å følge med i mediene hvis man driver som pr-rådgiver.

---

Renner blodet saktere? Nakken er i hvert fall fullkomment koagulert etter et bøyd kvarter. Jeg er lei.

Jeg tenker på han som forsøkte å verve meg til T5PC, her var det penger å tjene, han var ivrig. Han fikset meg en tidlig og visstnok svært gunstig posisjon i det triangulært utformede salgsnettverket, uten at dette kostet meg en krone. Men, det var jo klart, jo mer penger jeg så spyttet inn i dette, jo mer ville det kaste av seg.

Jeg lot meg aldri friste. Senere ble jeg oppmuntret til å gi fra meg posisjonen min, den var visst svært gunstig, andre ville ha stor glede av den. Jeg ignorerte oppmuntringen. Det kom i tillegg en og annen sjelden epost fra T5PC, jeg ignorerte dem alle.

Idet T5PC gikk konkurs for noen dager siden, dukket navnet Jim Wolden opp. Jeg har ikke hørt om ham siden 1998 eller 1999, hvor jeg ved et par tilfeller tilfeldigvis traff på ham i selskapelige anledninger. Jim gjorde ikke et spesielt godt inntrykk på meg. Han hadde forretninger gående med en venn av meg, og han fikk etter hvert problemer med å redegjøre for - enn si tilbakebetale - penger han skyldte denne sin kompanjong. Jeg husker jeg ertet min venn med dette, vel vitende om at adrenalinet hans var i ferd med å nå rakettbrenselnivå. Jeg advarte ham tidlig mot å binde opp for mye penger hos Jim Wolden - ikke vær naiv her, tror jeg jeg sa. Dette ga meg selvsagt blankofullmakt til i ettertid å plage ham med hva-var-det-jeg-sa-mobbing:

- Jasså, jeg hører du driver god butikk om dagen? Simsala-Jim, så er pengene borte? Ha-ha!

---

Jeg reiser meg fra en hotellvask i København og vasker vekk blod fra ansiktet. Tankene kretser omkring klokken, omkring hva 70.000 nordmenn kunne vært spart for dersom de bare hadde hørt trylleformularet mitt fra slutten av nittitallet, omkring den lange natten jeg har foran meg og omkring hvorvidt jeg i løpet av denne natten skal blø mer.

Jeg har dårlig tid.