Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

onsdag, oktober 13, 2004

Oppvåkning

Her er bruddstykker av oppvåkning, nettopp slik dette fenomenet har artet seg de siste dagene.

Torsdag og eimen av tap
Dyna knitrer. Hardere lyder når meg med stigende påtrengelse, som dro noen sakte ut vattdotter av ørene mine. Alarmen på mobilen. Og en tekstmelding? Ja. To. Tre. Fire. Lever jeg? Tre oppganger evakuert i naboblokka, midt på natta. Fire likelydende svar fra meg: Jeg lever.

Fredag og letthet
Jeg hører deg, jenta mi. Aëla ligger ved siden av meg og ler, Hanne snøfter nesa si ned i magen hennes. Det er ukeslutt, kjærlighet og feromoner. Kjernefamilien bukter seg på kjempesenga, sløser med tiden, bryter med ritualene. Letthet.

Lørdag og Knurre Ku
Knurre Ku og Kykkelikykameratene. Bokstavrimet ligger på tungen min når jeg våkner. Whiskeyen ligger også fortsatt på tungen, bare lenger bak. Hjernen lager absurde vers.

Søndag og sol
Sol i sinnet, overskyet ute. Den første, ryddige tanken: Det blir ikke bladvading på Hovedøya i dag. Ikke i dette været.

Mandag
Rolig nå, helt rolig. Stor tekopp. Dust lys. Myke bevegelser. Rolig nå, helt rolig.

Tirsdag og ordteppe
Hvordan er den? Hjernen leter etter setningen som flyter mellom søvnen og oppvåkningen, ordene som er der, men som i selvsamme øyeblikk truer med å bli igjen på den andre siden. Hva var det jeg nettopp tenkte? Detaljene er tapt, men jeg spikrer ned fragmentene: Ord som teppende forlater munnen din, råskodde svevende over stille vann. Jeg kjenner poesi i mageregionen, men musikken har forlatt meg.

Onsdag og tilbake til fortiden
Venninne nummer 47, kjærlighetssorg nummer to, vinflaske nummer tre. Jeg har et rusproblem, Varog, verre enn du kan forestille deg. Tillit er vakkert, tenker jeg, før jeg synes synd på henne - litt.