Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

fredag, oktober 15, 2004

Innbetaling uten innrømmelse

Statoil sendte i går ut en børsmelding hvor de opplyser at styret har besluttet å vedta boten fra Økokrim. Boten på 20 millioner kroner fikk de som straff for den såkalte Iran-avtalen, en benevnelse som i denne sammenhengen er en lakonisk eufemisme for korrupsjon ad bestikkelsers omvei. I meldingen fra Statoil heter det blant annet:

"Styrets vedtak innebærer verken innrømmelse eller avvisning av straffeskyld".

Og dette skal de ha oss til å tro? La oss ta en kjapp titt på saken:

  • I 2003 var Statoils driftsinntekter på 249 375 000 000 kroner.
  • 20 millioner kroner utgjør forsvinnende 0,008 prosent av dette tallet.

Joda, de har råd til å koste på seg 20 lusne millioner, men bryr de seg ikke om prinsipper der inne? Godtar de uten videre å betale for uhell de kanskje er uten skyld i? Jeg vil tro at Statoils styremedlemmer hver for seg har en klar oppfatning av hvorvidt selskapet fortjener boten eller ei. I beste fall klarer ikke styret i plenum å enes om skyldspørsmålet, men hver for seg må vi uansett anta at styrets kompetente medlemmer har dannet seg en klar oppfatning.

Det som derimot er klart, er at Statoil nå må vokte seg vel for amerikanerne. Det amerikanske Kredittilsynet (the US Securities and Exchange Commission) har nemlig etterforsket Iran-avtalen, og dertil varslet Statoil om at de vurderer sivil rettsforfølgelse for overtredelse av amerikanske verdipapirlover. Som vi alle vet kan bøter i USA fort få en annen klang over seg enn her i Norge: Der hvor norske Økokrim bøtelegger i henhold til "Lisa gikk til skolen"-prinsippet, tripp tripp tripp det sa, klinker våre amerikanske venner gjerne til med pauker og basuner. Og nettopp her finner vi nok den egentlige årsaken bak Statoils idiotiske formulering om innbetaling uten innrømmelse.

---

Samme dag som Statoil sendte ut denne børsmeldingen, gikk betalingsfristen ut på en faktura jeg har mottatt fra Statens innkrevningssentral i Mo i Rana. På et stykke grått papir hevdes det, med byråkratiets nøkterne urokkelighet, at jeg skylder staten 5000 kroner. Boten eller forelegget eller hva nå enn pokker den korrekte benevnelsen er på denne mulkten, fikk jeg etter å ha blitt tatt i 107 kilometer i timen i 80-sone. Dette bestrider jeg ei, målingen var reell.

Derimot synes jeg omstendighetene tilsier at boten er noe tull. Jeg ble målt idet jeg eksekverte en forbikjøring - intet mindre. Under et grantre et sted nord for Hønefoss, ved enden av en rett og oversiktlig slette, satt en korpulent politibetjent og var åpenbart misfornøyd med at jeg valgte å ta meg forbi den tyske bobilen som en stund hadde hindret sikten min. Han siktet seg derfor inn og "skjøt" meg idet jeg fremdeles befant meg i venstre kjørefelt, i ferd med å avslutte forbikjøringen. 200 meter lengre ned i veien ble jeg vinket inn og avkrevd en signatur på et forenklet forelegg. Den signaturen fikk de selvsagt ikke.

Noen uker senere befant jeg meg i avhør. Det ble fort klart at hele politietaten mente jeg hadde opptrådt uforsvarlig, og at valget stod mellom retten eller boten. Jeg valgte sistnevnte, men ikke uten at følgende ble innlemmet i saksdokumentene:

Bilføreren presiserer at vedtak av boten ikke medfører innrømmelse av skyld.

Dette skal jeg ha deg til å tro: Det er forsvarlig for de fleste bilister å gjennomføre forbikjøringen som nå koster meg så dyrt. Jeg er en bedre bilist enn gjennomsnittet, og jeg kjørte en bedre bil enn gjennomsnittet. Jeg reagerer raskere enn gjennomsnittet, og synet mitt er upåklagelig. Jeg har kjørt bil uten det minste uhell i tretten år - ikke én ripe i lakken, har jeg. Og nettopp i denne endeløse egotiraden finner vi den egentlige årsaken bak min idiotiske formulering om innbetaling uten innrømmelse.

Men den er min, den formuleringen. Jeg tror jeg sender Statoil en regning på 5000 kroner. Såpass må vel dette åndssvake verket være verdt?