Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

tirsdag, september 28, 2004

Når hodene ruller i Irak

Forestill deg følgende nyhetsbulletin:

Tre drept i selvmordsaksjon
(Reuters/NTB): Tre mennesker ble drept og minst 24 ble såret da en selvmordsbomber slo til i Iraks hovedstad Bagdad i dag. Gjerningsmannen antas å ha vært en slektning av Eugene Armstrong, amerikaneren som ble drept i en gisselaksjon i forrige uke.

Nei, det lyder ikke særlig troverdig. Vi kommer neppe til å få oppleve at vestlige pårørende søker hevn på dette viset. Men hvorfor er det egentlig slik? Hater slektninger og venner av utlendinger drept i Irak gjerningsmennene mindre enn hva arabiske selvmordsaksjonister hater sine overgripere? Neppe. Ligger det så et æresbegrep i den arabiske kulturen som tilsier at man bør ofre sitt eget liv når man søker hevn? Om dette kan jeg bare si at den arabiske kulturen finnes - det hadde den ikke gjort om araberne ustanselig tok livet av seg.

I jakten på et slags svar, en mulig forklaring på hvorfor palestinere og irakere blåser seg selv i luften, tyr jeg til sir Peter Ustinovs fyndord: Terrorisme er den fattiges krig - krig er den rikes terrorisme.

Legger vi dette til grunn for våre funderinger, så kan vi slutte at terrorismen er gjensidig. Selv om det ikke løper sivile engelskmenn og amerikanere gatelangs i Bagdad og Fallujah med sprenglegemer teipet om magen, så finnes deres uniformerte landsmenn der i hopetall. De er der for å bedrive krig - den rikes terrorisme, skal vi tro Ustinov. Dermed er terrorismen allstedsnærværende i dagens Irak, og innbyggerne kan sies å svare med samme mynt når de tyr til klassisk terrorisme - den fattiges krig. Med en - hva terrorisme angår - uovertruffen infrastruktur, ligger alt til rette for den som ønsker å bedrive blodig ugagn i Bagdads gater. Denne infrastrukturen består blant annet av:

  • Desperate mennesker som har mistet alt og alle.
  • Store mengder våpen.
  • Mange enkle mål - det vil si vestlige sivilister.

Intermesso: Den 1. juli ringte min far meg. Han er bosatt i Frankrike, og har hele sitt liv jobbet over hele kloden - også i krigsherjede land. Her følger en kort gjengivelse av telefonsamtalen:

- Hei Varog! Jeg vurderer å jobbe i Irak.
- Har du et tilbud der nede?
- Ja, jeg har flere. Det er vanvittig godt betalt, jeg vil kunne pensjonere meg om ett år hvis jeg slår til.
- Den gode lønna kalles "risikotillegg", kjære far.
- Jeg er jo fransk. Husk hvordan egypterne behandlet meg sist jeg var i Kairo!
- Bilbombene i Bagdad ber ikke om å få se passet ditt, pappa.

Fatter'n er en hardhaus som har vært i trøbbel før, så som den gangen han fikk en revolver presset inn i tinningen i Beirut, eller den gangen han sto anklaget for drap og ble fengslet i Marokko. Men Irak er uansett noe annet, og mens jeg sto på hytta i Hallingdal med mobilen i den ene hånda og det tre uker gamle barnebarnet hans i den andre, fortalte jeg ham at min mening var at han burde holde seg unna (familien vår har dessuten lidd nok terrortap som det er; min fars mor og søster ble begge ofre for "Sjakalens" bombeattentat mot avisen Al Watan Al Arabi i Paris i april 1982). Han gjorde heldigvis det - holdt seg unna, altså. I hvert fall inntil videre.

Tilbake til temaet tar jeg deg med på nok en innbilt nyhetsmelding:

Fredsmarsj i Gaza
(AP/NTB): Titusener av tause og fredelige palestinere demonstrerte i dag i Gaza by. Fredsmarsjen ble avviklet under fellesparolen "Nei til flere selvmordsaksjoner".

Er dette en utopi? Hvorfor ser vi aldri tause palestinere marsjere på vestlig vis, kledd i fredshvitt og sørgmodig samlet i unison avsky mot volden? Skyldes det kulturforskjeller? Er det mer nærliggende for en palestiner å rope ukvemsord og hive en stein enn å demonstrere taust og traust i taktfast subbing? Og dersom det er like utenkelig for dem å demonstrere på denne måten som det er for meg å skulle kaste brostein etter politiet i Oslos gater, hvorfor er det i det minste ingen intellektuelle krefter som ser nytten av å ty til vestlige virkemidler? Tenk hvilken PR-verdi som ligger i å benytte aksepterte, demokratiske aksjonskanaler, komme på tv i Europa og USA og klage sin stille nød.

Om det så var fingert, om det så var astroturfing, altså fiktive grasrotbevegelser styrt av bakenforliggende krefter med skjult agenda, så ville det uansett oppnå stor oppmerksomhet. En slik hendelse ville brutt med det etablerte nyhetsmønsteret fra Midtøsten, det ville ansporet den vestlige befolkningen til å tenke gode tanker om menneskehetens minste felles multiplum, og derigjennom skapt store overskrifter. Det ligger makt i oppmerksomhet.

Terrorisme handler også alltid om oppmerksomhet. Terrorisme uten mediedekning er ikke annet enn simple udåder uten gjennomslagskraft av noe slag.

Enkelte terrorister vet derimot å ta i bruk vestlige virkemidler. Det er derfor amerikanerne Eugene Armstrong og Jack Hensley ble drept ved hjelp av slakteriske metoder og ikke en rask kule til hodet. Ved å skjære av dem hodet mens de ennå lever, ved å filme denne kraftfulle hatdemonstrasjonen og massedistribuere videoen via Internett, skaffer terroristene seg massiv oppmerksomhet. På dette viset blir terrorismen kommunikasjon, et språk som når helt inn i Det hvite hus.

Jeg er ambivalent i forhold til å publisere lenkene som nå kommer. Men fordi VG og Dagbladet provoserte meg da de først skrev om "halshuggingen av Eugene Armstrong" - et utsagn som taler sitt tydelige språk om manglende research - vil jeg gjøre faenskapet tilgjengelig for de to leserne denne bloggen kanskje har. Vær oppmerksom på at flere av disse sidene har et svært makabert og frastøtende innhold.

  • Først til et kynisk eksempel på idiotisk patriotisme: Amerikaneren Rusty Humphries tar betalt for å vise deg gisseldrapene.
  • Han henter videoklippene fra det smakløse nettstedet ogrish.com, hvis eksistensberettigelse ligger i å lage grotesk underholdning av tragiske hendelser.
  • Den opprinnelige kilden er terrorgruppa Tawhid wal Jihads nettsted, noe både Rusty, VG og Dagbladet hadde visst dersom de hadde brukt tjue minutters arbeid på å finne frem til for eksempel ansarnet.ws.
Oppdatering, 9. september 2005: Lenkene til terrororganisasjonene er ikke lenger gyldige. Du som søker deg hit for å komme deg dit, må med andre ord finne på noe bedre.

2 Kommentarer:

  • At 13/10/04 16:04, Blogger minlille said…

    Intressant lesning, i must say. men, det at vi ikke finner fredsdemonstrasjoner og at E Armstrongs slektinger ikke drar til Irak for å hevne ham viser vel bare at verdens kulturforskjeller langt ifra er blitt borte. Det er jo nettopp derfor det kriges også...

     
  • At 26/6/16 12:46, Blogger Kara Mesude said…

    Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.

     

Legg inn en kommentar

<< Home