Røntgenpåstander

Fra tid til annen ser jeg gjennom deg, eller du gjennom meg, eller kanskje gjennomskuer vi sammen en etablert sannhet.

torsdag, juli 29, 2004

Aëla

Jeg burde formulert noen ettertenksomme ord om det å bivåne en fødsel, om det å konstatere at de ti slimete fingrene som spriker rett ut fra de knøttsmå, utstående armene på den forunderlig lille skapningen der nede på benken, at de fingrene er meg, en armlengdes avstand fra meg, og om det å holde skikkelig kjeft når den eneste oppgaven jeg har er å fortelle mamma at hun har født ei perfekt jente, for mamma kan ikke se babyen selv, til det er det for mange lamper og knær og en sammensunket mage og hjelpsomme hender i veien, og om det å stirre på dattera si for første gang, mens en slange føres ned i halsen hennes, slim suges opp, hun hoster, fingrene spriker rett ut, armene som spikret i krusifikspositur til den fortettede luften ---  

Det plasker under føttene mine, jeg står i en dam av fostervann, mamma tar seg mellom beina på jordmoras oppfordring, ”en første kontakt”, sier jordmora, for mamma har kjent toppen av issen til den lille stikke ut, ikke mye igjen nå, i skyggen skimter jeg legen som står parat, hun ble tilkalt, jordmor måtte si det to ganger før barnepleieren forstod det, ”skal vi kalle på Anne-Lise, da”, sa hun, jeg hørte det første gangen, jeg, og jeg så det anonyme tallet falle litt faretruende, tallet på boksen, tallet som ingen snakket om, men som jeg forstod var oksygennivået hos den lille, tror jeg, den som lå inneklemt der nederst i fødselskanalen, den som snart skulle bli en hun, ”la oss kalle på Anne-Lise for sikkerhets skyld”, jordmor er rolig, men bestemt denne gangen, ”åh!”, sier pleieren, og mamma må puste inn nesten rent oksygen mens pulsen hennes overdøver alle ord, jeg myser på tallet som svinger opp og ned, ned, oksygennivået, og tallet myser tilbake, ”og pust dyyypt inn”, sier jordmor til mamma bak maska, mamma som ikke vet hvorfor hun må puste så dypt i denne pokkers maska, og jeg ser legen ankomme og stille seg i skyggen, og jeg ser oksygentallet knipe sammen øynene mot meg, det er klamt, jeg er glad jeg ikke har en lampe mellom beina, legen i skyggen, pleieren ved vekta, jordmora mellom beina, mamma på benken, svette overalt og fostervann under skoa, det er glatt, og der, ti fingre spriker ut i den klamme, men kalde lufta, og to armer spikres i utstående positur til den fortettede lufta som står plantet som et kors mellom barnet mitt og meg, og øynene er fulle av fostervann, lendekledet kommer i form av et rosa, strikket pledd, det er da jeg skjønner det er en jente, je vois la vie en rose, og jeg er pappa som holder kjeft når han omsider bør si noe, skal si noe, dusten.  

”Er alt bra?”, spør mamma, og verdens dårligste samvittighet kastes over nakken min hvor den blander seg med svetten som renner nedover ryggen, ”perfekt, jenta mi – alt er perfekt”, sier jeg, og snakker sant, ”hva er det?”, spør hun videre, og jeg vet det er kjønnet hun spør etter, men jeg vet ikke svaret enda, for dette er før det rosa pleddet (kronologiens kjølige systematikk blir som duggskrift på vinduet mellom deg og denne dampende fortellingen, hvem kan være streng i en sådan stund?), det er en navlestreng her, midt mellom beina, og nå klipper jeg den av, en idiotisk handling får plutselig betydning, her er det jeg kommer inn i bildet for alvor, nå er jeg med, jeg har skilt dem fra hverandre, og jeg er med for alvor, jeg har sagt det eneste av betydning, nemlig at hun er perfekt, og det er alvor, nå. 

Jeg burde som sagt formulert noen ettertenksomme ord om alt dette, men det er for tidlig, altfor tidlig, selv sju uker etter overflodnydelighetens utømmelige deilighet. Jeg vil tro klarsynet og skriveferdighetene kommer tilbake med overskuddet, og at Aëla, min datter, vil vise meg veien til mange velvalgte ord i årene som kommer. 

Men først må vi slappe av, gjøre oss ferdige med kolikken, få ting på avstand og finne noen betraktningstunneler gjennom dette fortettede teppet av kjærlighet som vi alle tre har spikret hendene våre til.